URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Åkermåne (Agrimonia eupatoria)

LOKALNAVN
Monkelus, munkelus, åkermanni, åkermenni

VITENSKAPELIG NAVN

Agrimonia eupatoria L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Småborre
Dansk: Agermåne
Islandsk: Akurmáni

Engelsk: Agrimony

Tysk: Odermennig

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Agrimonia er en omdannelse av argemoné, et navn hos den romerske historikeren Plinius (23-79). Agri betyr åker, uten at dette har noe med åkermåne å gjøre.
 Artsnavnet eupatoria er et navn etter Mithridates Eupator, konge av Pontus (123-63 f.Kr.).
 Vi vet lite om opprinnelsen til det norske navnet åkermåne, men vi finner tilsvarende navn i andre språk.

FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Denne flerårige urten som tilhører rosefamilien (Rosaceae) har en kort, krypende og lite forgrenet rotstokk og en opprett, ujevnt håret 30-80 cm høy stengel.
Bladene er finnete med grovtakkete småblad av ulik lengde.
De små, nektarrike gule blomstene, som dufter, sitter øverst på stengelen i en aksformet klase.
Fruktene har krokbørster. Fruktenes frø er dekket med små torner som henger seg fast og spres i klær og i pelsen på passerende dyr.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juli-august.

UTBREDELSE
Tørre steder i kratt og skogbryn, på snauhogde flater, beitemark, enger og i veikanten. I Norge på østlandet nord til Ringsaker. Strøk av Østlandet, Vestlandet og til Trøndelag. På Vestlandet fra Sola til Synnylven, i Trøndelag fra Byneset til Skogn.

DYRKING
Åkermåne må ha leirholdig eller sandholdig, humusrik jord. Formeringen foregår ved deling eller ved såing på voksestedet på steder hvor det ikke finnes ugress. Den er bedre å så om høsten enn om våren fordi planten trenger frost og rikelig med fuktighet for å få tilfredsstillende vekst. De unge plantene må vannes ofte og bakken lukes for ugress.

INNSAMLING
Urten høstes i begynnelsen av blomstringstiden eller like før ved bruk av saks eller kniv. Hvis stengelen er for tykk eller hard (tykkere enn 5 cm) samler man kun inn jordbladene og de blomstrende stengelspissene, men før fruktutviklingen. Det innsamlete materialet tørkes ved opptil 35’C og oppbevares siden i tette krukker som gir god beskyttelse mot lys og fuktighet.

DROGE/PLANTEDELER SOM BRUKES
Herba Agrimoniae, åkermåneurt. Bladene og blomstene.
Drogen har en svakt aromatisk duft og en krydderaktig, bitter smak.

INNHOLDSSTOFFER
Garvestoffer, eteriske oljer, flavonfargestoffer, bitterstoffer, kiselsyre, cholin og andre stoffer.
Planten inneholder flavonoider, eteriske oljer, men hovedsakelig tanniner, som gir planten de gode medisinske egenskapene.
Tanniner virker sammentrekkende på hud og slimhinner, og danner et belegg med koagulerende proteiner som bidrar til at mikroorganismer aktiviseres.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Leverlidelser, diaré, katarrer (nese, hals, mage, tarm). Blodrensende. Gurglemiddel ved hevede mandler, hals- og munnbetennelse. Til skylling av nesa. Omslag mot frost i hender og føtter.

Man mener at drogen regulerer lever- og gallefunksjonene og den inngår i galledrivende urteteer. Den finnes til og med i enkelte farmasøytiske preparater. Man har i første rekke anvendt åkermåne ved forskjellige lever- og gallesykdommer, ved betennelser i urinveisorganene og ved sengevæting hos barn. I folkemedisinen er åkermåne blitt anvendt til gurglevann ved betennelser i munnens og svelgets slimhinne og til omslag eller vasking av sår som er vanskelig å lege, varig utslett, brannsår, skrubbsår og andre hudskader.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Uttrekk av åkermåne har god effekt mot DIARÉ. Den driver også ut tarmparasitter og er lett diuretisk (urindrivende) (4).
Men plantens største behandlingseffekt ligger i utvortes bruk. 
Siden den er sammentrekkende og betennelsesdempende på slimhinnene, har den god virkning i følgende tilfeller:

  • MUNNSÅR (2), behandles med munnskylling.
  • HALSLIDELSER (2), akutt og kronisk betennelse i svelget, mandlene og strupen (afoni). I noen tilfeller gir gurgling gode resultater, og gjør at betennelse og irritasjon i halsens slimhinner gir seg etter noen få dager.
  • SÅRHELENDE (3), ved sår som ikke gror. Væskende sår og sår i forbindelse med åreknuter på bena. På det vonde området legges kompresser med avkok av åkermåne. Da vil sårene tørke ut og heles.

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Munn- og tannsykdommer. 
Hudsykdommer.

TILBEREDELSE OG BRUK
Te, gurglevann og som omslag.

Innvortes bruk

Utvortes bruk

vg01
1. Uttrekk eller avtrekk med 20-30 g blomster og blader per liter vann. Drikk tre eller fire kopper daglig, søtet med honning om ønskelig.

vg01
2. Munnvann og gurgling, med konsentrert avkok (100 g/l). Kok til det er redusert til en tredjedel. Salvie og lind kan tilsettes avkoket. Søt med 50 g honning.

vg01
3. Kompresser lagt rett på sårene, bløtlagt i konsentrert avkok, uten sukker.

OMTALE AV ÅKERMÅNE
Åkermåne tilhører rosefamilien, som består av mer enn 2000 arter, og noen hører med blant de aller vakreste.
Åkermåne var et allsidig legemiddel, og særlig godt til sårbehandling. Medisinsk bruk av planten er kjent helt tilbake til antikken, og frukter fra planten ble funnet i Osebergskipet.

Folkemedisin
Åkermåne er funnet på gamle boplasser fra steinalder og bronsealder. Fra kongen av Pontus, Mithridates Eupator (123-63 f.Kr.) har vi de første kjente uttalelser om plantens medisinske egenskaper. Men planten er også beskrevet av den romerske historikeren Plinius (23-79) og den greske legen Dioskorides (1. århundre). Den skulle hjelpe særlig mot leversykdommer, men også mot gulsott, mageproblemer, øyebetennelser, bitt av giftige dyr og som blodstillende. Etter hvert ble åkermåne regnet som et universalmiddel og ble derfor viet den greske gudinnen Athene, universalgudinne for blant annet jordbruk, håndverk og vitenskap.
På 1500-tallet var åkermåne beskrevet i de fleste legebøkene. Der ble planten anbefalt mot ormebitt, gulsott, hoste, kolikk, samt grumset og blodig urin. I tillegg skulle den hele alle indre sår og skader og være god for fordøyelsen. Lindrer og klarner halsen.

Klostermedisin
Åkermåne har vært kjent lenge her i landet. Frukter av planten er funnet i et av Osebergdronningens tepper. Lokalnavnet munkelus tyder på at åkermåne har inngått i klostermedisinen. Planten ble brukt mot Svartedauen på 1300-tallet.

Viktig sårplante
Det høye innholdet av garvestoff i åkermåne er nok årsaken til at den alltid har vært en viktig sårplante. Blad og blomstrende greinspisser av åkermåne inneholder i tillegg til garvestoff blant annet gult flavonfargestoff, bitterstoff og flyktig olje. Noen av disse virker sammentrekkende, hemmer betennelse og kan løse kramper. 
I folkemedisinen ble åkermåne derfor brukt som smertestillende middel blant annet ved feber og tannverk og gurglevann ved betennelser i munn, mandler og hals. Mot snue kunne skylling av nesen komme på tale.
Den ble brukt til omslag eller vask av sår som var vanskelige å lege, varig utslett, brannsår, skrubbsår og andre hudskader. Åkermåne ble anbefalt ved lidelser i galle, lever, milt og urinveier. Planten skulle også hjelpe mot åreknuter.
Ekstrakt i vin var bra mot skurv og fremmet hårveksten.

Farging
Åkermåne ble også brukt til farging.

FORVEKSLINGSARTER
Åkermåne må ikke forveksles med arter som ligner, fremfor alt ikke kongslys (Verbascum nigrum), som er en kraftigere plante.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978