URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Blomsterspråket

Blomsterspråket stammer fra Orienten, der denne kunsten kaltes selam. Ved hjelp av blomster kunne en i hemmelighet meddele tanker og følelser til hverandre. Skikken skal være oppfunnet av haremskvinner, dels som tidsfordriv, dels for å innlede eller opprettholde kjærlighetsforhold utenfor haremet. Til hver blomst var det knyttet en bestemt mening.

Blomsterspråket kom til Europa med araberne og ble i riddertiden utviklet til en omfattende blomstersymbolikk. Blomstene og deres farger ble tillagt bestemte psykologiske betydninger. Det østerlandske blomsterspråket bygde på blomstens navn, det vesterlandske på en mer eller mindre vilkårlig valgt symbolsk betydning, som ble tillagt den enkelte blomst. Allerede i middelalderen var liljen symbol på renhet og uskyld, rosen på kjærlighet og glede, forglemmegei på troskap. Grønt betydde håp, gult glede og rikdom, svart betydde sorg. Blomsterspråket omfatter flere hundre blomster.

Blomsterspråket ble tatt opp i Norden på midten av 1800-tallet. Overtro sa allerede at til syke måtte en ikke gi hvite, men røde blomster.
Rødt er symbol for blod og liv. Lilla blomster vitner om god vilje hos giveren, også gul og oransje er positive. Det er uheldig for den syke om blomstene blir lagt på sengen. Plukker en blomster fra en grav og kaster dem,vil det komme spøkelser på stedet der de ble kastet.

Blomsterspråket ble utviklet videre ved at enkelte personer, slekter, fyrstehus, politiske partier og nasjoner valgte en bestemt blomst som sitt kjennetegn eller symbol. Adelsslekten Bourbon hadde lilje (fleur de lys). I Rosekrigene, borgerkrigen i England 1452-1485, hadde huset Lancaster en rød rose i sitt våpen, og huset York hadde en hvit rose i sitt. En rød rose er kjennetegn for Det norske Arbeiderparti, men kommunist-rosen fra Tyskland er eldre.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.