Plantefarging

For 4000 år siden farget kineserne silke med røde og blå fargeemner. Egypterne kjente også til kunsten, og fønikerne lærte trolig av dem.
Fønikerne utviklet en metode for å utvinne purpurfarge fra purpursneglen. 4000-5000 snegler gikk med for å farge ett kilo silke eller ull. Purpurfarget tøy ble derfor ganske eksklusivt og mest for embetsmenn, kardinaler o.l.
I 1909 påviste Paul Friedländer, professor i Darmstadt, at purpur var identisk med det syntetiske dibromindigo, som fremstilles langt billigere. Etter hvert har også andre naturfarger blitt erstattet av syntetiske.

I Norge har islandslav, mjølbærblad, vaid og ørnelav vært brukt til farging siden vikingtiden. Kunnskapen om farging kom fra utlandet, og fram til på 1800-tallet ble det skrevet lite om plantefarging i Norge.

Ofte tilsettes beisemidler til plantefargen. De blir brukt for at materialet skal absorbere mer farge, og for at fargen skal bli mer holdbar. Plantene kan i tillegg gi ulik farge med forskjellige beisemidler. For noen arter lav forbedrer beisen ikke prosessen og er derfor unødvendig.

Her følger en summarisk oversikt for de vekstene som har vært brukt til farging og som er omtalt på nettsiden. Varierende metoder og tilsetninger kan gi andre nyanser for de fargene som er anført.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.