URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Filtkongslys (Verbascum thapsus)

Våre to arter kongslys, filtkongslys og mørkkongslys, ligner hverandre så mye at de blir omtalt under ett som kongslys.

LOKALNAVN
Gul revabjølla, gulrokk, keiserlys, kongsgras, lungegras, lungerokk, lungerot, lungesottgras, lungesottrokk, lungesottrot, presteljos og sanktolavsljos

VITENSKAPELIG NAVN
Verbascum thapsus L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Vanligt kungsljus

Dansk: Filtbladet kongelys
Islandsk: Kóngaljós

Finsk: Ukontulikukka

Engelsk: Mullein

Tysk: Königskerze

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Verbascum kan være en forvanskning av Barbascum. Barba betyr skjegg, og derfor filt i navnet. Artsnavnet til filtkongslys, thapsus, er det greske navnet på en plante som kom fra Thapsos i Tunis. Den ble brukt til å farge gult og er nevnt av Theofrastos 300 f.Kr.

FAMILIE
Brunrotfamilien (Scrophulariaceae), tidligere Maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Kongslys kan bli mer enn en meter høy. Den vakre gulfargen skyldes flavonoidene hesperidin og verbascosid.

UTBREDELSE
Varme strøk på tørre bakker, i ur og kratt. Østlandet, spredt på Sørlandet, Vestlandet og langs kysten til Snåsa (Nord-Trøndelag). På Hardangervidda vokser filtkongslys til 950 moh.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Hovedsakelig blomstene.

INNHOLDSSTOFFER

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Har vært brukt mye i folkemedisinen (og brukes mye den dag i dag) mot forkjølelse, hoste, slim i brystet, bronkitt og heshet. Mange mennesker rundt omkring i Trøndelag har fortalt at de med god effekt bruker kongslys mot slike lidelser.

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV FILTKONGSLYS
Fra romertiden er kongslys blitt brukt til fakler. Kongslys-te var god mot hoste og mange andre plager. Rotenon i kongslys er et bekjempelsesmiddel mot lakseparasitt, mus og rotter.

Folkemedisin
Både den romerske historikeren Plinius (23-79) og den greske legen Dioskorides (1. århundre) mente at det ikke var nødvendig å skille mellom de to artene. De anbefalte kongslys mot hoste, heshet, halskatarr, diaré og kramper. Romerinnene fikk fyldigere hår når de vasket det i uttrekk av kongslys. Planten inneholder mye slim og saponin. Te av blomstene har derfor virkning mot sykdommer i luftveiene, noe navnet lungesottgras også forteller. Teen hjalp også mot gikt, reumatisme, gulsott, søvnløshet, som et vanndrivende middel og til å drive svette. Slim og bitterstoff i kongslys fremmer spyttsekresjonen. Dessuten er bitterstoff en appetittvekker, som også bedrer fordøyelsen. Kongslys-te ble i tidligere tider servert i finere selskap på herregårder.
Omslag av de friske blomstene, kokt i olje, var godt på sår og væskende byller. Saften av friske blader ble lagt i omslag på verkefingrer, sår, skabb og eksem. Saften skulle være god også mot leddsmerter og betennelser i øyet. Avkok var et middel både mot katarr og håravfall. Uttrekk av roten, i vann eller rødvin, virket bra mot diaré. Frøene ble brukt som smertestillende middel under første verdenskrig. En liten urtepose med kongslys skulle lindre hemorroider, og bladene ble røkt som tobakk mot tuberkulose. Kongslys kunne lege buskapen mot lungesott, skabb og utslett.

Blomsterspråket
I blomsterspråket er den symbol for tilfredshet.

Annen bruk
Foruten saponin og linolsyre inneholder kongslysfrøene rotenon,
som er giftig for fisk og dyr. En fanget fisk ved å kaste knuste frø i vannet, fisken ble bedøvet og fløt opp. Rotter og mus ble fanget ved å legge ut kvaster av kongslys. I dag brukes rotenon ved bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Stoffet utvinnes fra røttene av planteslekten Derris. Rotenon sanerer laksebestanden, og etter en viss tid kan en sette ut nye laks.
Filtbelegget ble brukt til lysveke og som knusk når en slo ild. I en engelsk urtebok fra 1500-tallet anbefales de ulne kongslysbladene i strømper og sko til fattigfolk for å holde føttene varme, Old Man’s Flannel.

Farging
Kongslys ble brukt til farging.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo Landbruksforlaget, 2003.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.