URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Hvit nøkkerose (Nymphaea alba)

Vi har to arter nøkkerose, stor nøkkerose og gul nøkkerose. I folketradisjonen er de stort sett sammenfallende og blir derfor omtalt under ett.

LOKALNAVN
Navnene er ofte avledede sammensetninger av blom, lilje, kjenn, nøkk, rose og vass, for eksempel kjennblomst, kublomme, nøkkeblom, nymfeblom, stor nøkkerose, vannlilje, vassrose og venusblom. Hvit og gul nøkkerose kalles hhv. Brud og brudgom, dronning og konge. Nøkkeroseblad kan hete nøkkeblad og rotstokken nykkjestokk.

VITENSKAPELIG NAVN
Hvit nøkkerose blir delt i 2 underarter i Norge:
Nymphaea alba ssp. alba L.  (Stornøkkerose)
Nymphaea alba ssp. candida (C. & J.Presl) Korsh. (Kantnøkkerose)
I plantemedisinen skilles det ikke mellom disse underartene av hvit nøkkerose.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Vit näckros

Dansk: Hvid åkande
Finsk: Lumme

Engelsk: White water-lily
Tysk: Nixblume

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet til hvit nøkkerose er Nymphaea etter vannnymfene og viser til voksestedet. Artsnavnet alba betyr hvit. Navnet nøkkerose kommer fra nøkk, som er et gammelt germansk ord for å vaske eller bade. De engelske og tyske ordene nixie og Nix er språklig i slekt med vår nøkk.
Svært mange kaller nøkkerosene for vannlilje.

FAMILIE
Nøkkerosefamilien (Nymphaeaceae), tidligere også kalt Vannliljefamilien.

BOTANISK BESKRIVELSE
Hvit nøkkerose har vår floras største og mest praktfulle enkeltblomst.

UTBREDELSE
Hvit nøkkerose vokser på inntil 3 m dyp. Hvit nøkkerose vokser på Østlandet til Torpo og langs kysten til Lyngen.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
INNHOLDSSTOFFER
EGENSKAPER OG VIRKNING
BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV HVIT NØKKEROSE
Nøkkeroseblomstene er blant de vakreste vi finner i naturen. Samtidig frykter vi nøkkerosene, som våker over nøkken. Mystikk og elskovslyst er knyttet til nøkkerosene, som har inspirert både til dikt og billedkunst.

Kultur og tradisjon
Nøkkerose er fjernt beslektet med lotusblomsten (Nelumbo lucifera), kjent siden Ramses II (ca. 1290-1224 f.Kr.). Den spiller også en viktig rolle i buddhistiske ritualer. Kanskje er noe av mystikken fra lotusplanten overført til vår nøkkerose.
Nøkkerose har vært knyttet til både seksualitet og døden. Fra oldtiden har planten vært symbol på fromhet og bluferdighet, og den var kyskhetstegn for romerske vestalinner. I Nordens overtro er nøkken, den danske aamanden og den svenske strömkarlen alle virile, overerotiske vesener. Da er det forbausende at nøkkerosen i folkemedisinen også ble brukt til å dempe kjødets lyster.

I folketroen var nøkkerosen en farlig, dødbringende plante, som viste hvor nøkken var å finne. Dersom du plukket de flytende skjønnhetene, spesielt de hvite, risikerte du at det kom en hånd opp og dro deg ned i dypet. Fikk du krampe og ble holdt nede av de slimete stenglene, førte disse deg ned til en gjørmet bunn uten fotfeste. Særlig barn kunne bli dradd ned under vannet når de var ute etter blomstene.
En kunne unngå nøkken ved først å snakke vennlig til den, og uventet og brått bryte stengelen av. Men nøkken kan la deg ta blomstene for så å ta deg i sin tjeneste. Da blir du nykker og drevet til vanvidd.
I mørke, stille kvelder kunne det høres strengelek fra tjernet. Med sitt magiske, tvingende felespill lokket nøkken mennesker, særlig barn, til seg. Spillemenn fikk lære spillekunst, men barna ble sterkt frarådet å komme for nær tjern der nøkken holdt til. Nøkken kan skape seg om til en hvit hest, men han som setter seg på hesteryggen får en ridetur lukt ned i tjernet. Herfra har ennå ingen sluppet levende.
Den beste tiden for å se nøkken er en høstkveld i måneskinn. Da hender det at han stikker hodet opp for å se landskapet før han går i vinterdvale. På slike kvelder kan det hende at du ser ikke bare ett, men mange hoder, tuer eller torv.

Mange kunstnere lot seg inspirere av nøkkerosenes skjønnhet og dens tilknytning til folketroen. Claude Monet (1840-1926) er kjent for sine nøkkerose-malerier og Theodor Kittelsen (1857-1914) er kjent for sine malerier av både nøkken og nøkken som hest.
Henrik Wergeland (1808-1845) nevner vannliljen i Sinclairs død, og Henrik Ibsen (1828-1906) advarer barn mot nøkken i diktet Med en Vandlilje, til toner av Edvard Grieg (1843-1907).
Harry Martinson (1905-1978) sier i Utsikt från en grästuva at Näckrosen förband jag med döden. Där det växte näckrosor varnades man för bottengyttja och bråddjup.
På 1950-tallet sang Sven-Olof Sandberg (1905-1974) Där näckrosen blommar. Nøkken dukker opp også i nyere poesi , som i Felicia, adjö av Cornelis Vreswijk (1937-1980); Av näcken blev hon tagen och neri älven dragen.
Nøkkerose ble en av jugendstilens paradeblomster.
Rundt år 1900 var det moderne å pynte badeværelset med kakelborder av vannliljer. Ranker av disse ble brukt på ballkjoler og i damenes håroppsetninger.

Blomsterspråket
I blomsterspråket er nøkkerose symbol for blant annet liv og visdom.

Folkemedisin
Den romerske historikeren Plinius (23-79) tilrådde nøkkerose for å dempe libido, seksualdriften, mens den greske filosof og botaniker Theofrastos anbefalte uttrekk av roten for å stanse ereksjon og sædavgang om natten. Planten ble derfor brukt som medisin av munker, nonner og asketer. Mens andre kilder som for eksempel den greske legen Dioskorides (1. århundre) hevdet at planten stimulerte elskovslysten. Drikke med knust blomst av hvit nøkkerose skulle dempe kvinnens vrede.
Nøkkerose ble også brukt for å kurere sykdommer og plager. I oldtidens greske legevitenskap ble rotstokk av nøkkerose i vin anbefalt mot dysenteri og problemer i magen.
Pulveriserte blad ble lagt på sår for å stanse blodet.
I Sveits la en blad av planten der det var fare for koldbrann.

GASTRONOMI
Roten til nøkkerose lukter ikke godt og inneholder irriterende og giftige stoffer. Til tross for dette ble roten av gul nøkkerose brukt som mat i nødsår, i Norden blant annet på 1860-tallet. Den ble kokt et par ganger, tørket og malt til mel, som ble blandet med like deler mel av korn. I Trysil ble en mann alvorlig syk etter å ha spist vafler han hadde stekt med mel av den tykke rotstokken.
Som dyrefôr ble røttene av nøkkerose brukt særlig til gris, men det var delte meninger om hvor heldig dette var. Både elg og bever beiter røtter, mens beveren foretrekker røttene av hvit fremfor røttene av gul nøkkerose. I Nord-Amerika skjøt indianerne elg og hjort med pil når dyrene dukket etter røttene.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.