URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Jordrøyk (Fumaria officinalis)

LOKALNAVN

VITENSKAPELIG NAVN
Fumaria officinalis L.

SYNONYMER
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

banner_bg_1

NAVN

FAMILIE
Valmuefamilien (Papaveraceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Ettårig plante som tilhører jordrøykfamilien (Fumariaceae), har tynne røtter og en opprett, 15-30 cm høy, forgrenet, blågrønn stengel. Bladene grågrønne blader, dobbeltflikete med tredelte småblad. Blomstene, som er skittenrosa eller røde blomster, sitter i stengelspissen i en glissen klase. Frukten er en liten nøtt. Blomstringstid juni-september. Planten er svakt illeluktende, syrlig lukt og smaker surt.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juni-september.

UTBREDELSE
Vanlig på eng, avfallsplasser og i hager over hele landet. Vanlig “ugress” over det meste av landet.

DYRKING
Sås med frø på kalkholdigjord. Som regel kan man høste den hurtigvoksende planten to ganger etter hverandre.

INNSAMLING
Man skjærer den blomstrende urten eller rykker opp hele planten. Deretter fjerner man roten og den nederste delen av stengelen. Ved tørkingen brer man materialet ut i et løst sjikt eller henger det opp på en snor. Tørkes ved 40-50’C uten å vendes. Drogen beskyttes mot lys og fuktighet ved oppbevaring i tette krukker.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Herba Fumariae, jordrøykurt. Urt med blomster. Hele planten, bortsett fra roten.
Drogen er luktløs og har en bitter, litt saltaktig smak.

INNHOLDSSTOFFER
Hele urten inneholder flavonoider, kalsiumsalter, alkaloider som isoquinolin (fumarin).
Jordrøyk inneholder giftige alkaloider (noen av dem er bundet til fumarsyre), bitterstoffer, harpiks og andre foreløpig lite kjente stoffer.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Hele urten inneholder flavonoider med krampeløsende og galledannende virkning.
Kalsiumsalter med urindrivende og blodrensende, blodfortynnende virkning. Jordrøyk stimulerer utsondringen i urin- og fordøyelsesorganene.
Flere alkaloider som isoquinolin (fumarin), som virker som antihistamin og betennelsesdempende middel.
Den har også en stimulerende virkning på leveren.
Den er blitt brukt mot tarmparasitter.
Avkok av jordrøykurt og valnøttblad (halvparten av hver) er blitt brukt utvortes ved sår og som badetilsetning ved hemorroider.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER

  • Eksem og utslett, forårsaket av autointoksikasjon (forgiftning av kroppen ved produkter som under sykelige tilstander dannes i kroppen selv), med forråtnelse i tarmen, ubalanse i nyre og leverfunksjonen eller allergier (1, 2, 3).
  • Leverlidelser: Belastning og dysfunksjon i leveren, eller kronisk hepatitt. Her skyldes virkningen den galledannende effekten.
  • Arteriell hypertensjon, på grunn av den urindrivende, krampeløsende, blodrensende og blodfortynnende virkningen (1, 2, 3).
  • Den er også virksom mot hemorroider. Tynn te virker bedre, særlig mot hudsykdommer. (1 teskje til 1/2 1 vann.)
  • Et meget godt middel mot kroniske hudlidelser.

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Hudsykdommer.
 Sykdommer i arteriene.
 Urinveissykdommer (nyrer og urinblære).

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

vg01

1. Uttrekk med 50 g urt per liter vann. Drikk én kopp før hvert måltid.

vg01

2. Saft av den friske planten, søtet med honning. Et halvt glass før hvert måltid.

vg01

3. Tørr ekstrakt. Ett gram før hvert måltid.


OMTALE AV JORDRØYK
Folkemedisin – avlaster og avgifter leveren
Navnet på denne urten kan skrive seg fra ett av to fakta. For det første: Når den hakkes eller moses, vil man uansett felle tårer som om øynene var utsatt for røyk. For det andre minner de sølvgrå bladene om røyk og de røde bladene om flammer.

Andre opplysninger
To arter som er beslektet med jordrøyk, hullerkespore (Corydalis cava Schweigger et Koerte) og hagelerkespore (Corydalis solida L. Clairv., syn. Corydalis digitara Pers.) er giftige, flerårige planter med en bedøvende duft. De giftige ekstraktene fra stengelknollene til disse vekstene ble tidligere brukt mot alvorlige nervesykdommer.

ADVARSEL
Jordrøyksdrogen fører til forgiftning ved inntak av større mengder (lammelse av åndedrettsorganene). Ikke-fagmessig bruk er derfor farlig.

LITTERATUR
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.