URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Karve (Carum carvi)

LOKALNAVN
Karvekål (rot, blad og frø), karv, karvi, karvik, karving, krydd, kærve og kømming

VITENSKAPELIG NAVN
Carum carvi L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Kummin

Dank: Kommen

Islandsk: Kúmen
Finsk: kumina
Engelsk: Caraway

Tysk: Kümmel

Gresk: Kyminon

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Carum kommer av plantens navn på gresk, karon, og latin, careum. Det arabiske navnet karawiá er bakgrunn for artsnavnet carvi. Det norske navnet karve stammer fra fransk, italiensk og spansk der planten heter carvi med sideformen alcaravea.

FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiáceae), tidligere [Umbelliferae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Toårig urt i skjermplantefamilien (umbelliferae). Blir 20-60 cm høy. Har tynne, fine blader og små blomster som vokser i skjermer.
 Frøene er små, men svært aromatiske.

UTBREDELSE
Vanlig i store deler av landet. Tørre enger og bakker, veikanter, åkerreiner og strender. Åker og eng, dyrket.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Frøene. Frø, rot og urt.

INNHOLDSSTOFFER
Karvefrøene inneholder hele 5 % flyktig karveolje. Vitamin C og karotin. Som med andre urter i skjermplantefamilien, som anis eller fennikel, inneholder karve store mengder eteriske oljer, der karvon er den viktigste ingrediensen.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Frøene er mest kjent som magemiddel, mot gass og gjæring, og generelt stimulerende på magesekresjonen. (Karve som tilsetning til surkål, brød etc.) Brukes som tilsetning i mange matretter.
Stimulerende for nyrene, vanndrivende. Rota er god å koke suppe på, og de grønne bladene kan brukes som salat eller i supper m.v. Ypperlig middel til å øke melkeproduksjonen hos ammende mødre (frøene).

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Tarmgassdempende (karminativ). Karve er en av urtene med sterkest karminativ virkning, derfor anbefales den alltid ved problemer med for mye luft. Det kurerer problemer med tarmgass, og demper kramper i tarmen (1, 2). Den er svært bra for spedbarn som har for mye tarmgass. Her kan den blandes i melken (3).

Urten virker også fordøyelsesbefordrende (peptisk) og mildt urindrivende, og den stimulerer melkeproduksjonen (galaktogen) hos ammende kvinner (1, 2).

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Magesykdommer. 
Sykdommer i de kvinnelige kjønnsorganene.

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

vg01

1. Uttrekk med en halv teskje frø til én kopp vann. Drikk en kopp etter hvert måltid.

vg01

2. Eterisk olje. Anbefalt dose er opptil tre dråper tre ganger daglig. Barn som fortsatt ammes, kan gis 1-2 dråper i litt sukkervann 2-3 ganger daglig.

vg01
3. I melkeblanding. Tilsett en halv teskje per liter melk, eller kok i en liter vann som melkepulveret skal blandes i. Sil og tilsett melkepulver.


OMTALE AV KARVE
Mot luft i magen
Karve er en av de mest solgte drogene på apoteket. Den har vært det mest brukte krydder og er fremdeles uunnværlig i mange matretter. Også i akevitten beholder karven sin posisjon.

Karve kommer fra middelhavslandene, og har vært brukt som krydder i århundrer. Brød, grønnsaker, paier, ost og mange andre retter og sauser har karve som smakstilsetning.

Kultur og tradisjon
Karve har vært en betydningsfull og verdifull plante i lang tid. Når Skule jarl (1189-1240) krevde inn skatt, kunne en del av denne betales med karve.
I folketroen hadde karve betydning, den varslet og vernet. Når den blomstret, kunne buskapen slippes på beite, og når frøene var modne, var det tid for å gå i gang med slåtten. Planten ga vern mot dverger, hulder, djevler og det onde øye.
Trolldomssteinen, bustein, var et vanlig middel mot sykdommer på buskapen. Den ble lagt mellom bladene på en karveplante. På den måten mistet ikke busteinen sin magiske kraft.
I litteraturen beskriver Vilhelm Moberg (1898-1973), i boken Ri i natt, blomsterskogen, hvor karve og vill kjørvel sto som hele trær. En kunne merke på lukten at karveplantene var modne og tjenlige til å plukke og tørke.
Henrik Wergeland (18o8-1845) nevner en Karveknart for en dram i en ironisk vise fra 1836 om Ole Høiland.

Blomsterspråket
I blomsterspråket gir karve blant annet budskapet: Vi er forrådt.

Folkemedisin
Karve er en gammel kulturvekst, kjent som krydder- og medisinplante både i Babylon og i Syria. I et papyrus fra 2500 f.Kr. er det funnet notater om at planten ble brukt mot vanskeligheter med fordøyelsen. I Sveits er det funnet karvefrø ved utgravninger på de eldste boplassene fra steinalderen.
I det gamle Hellas sto karve på bordet sammen med salt. I det samme landet anbefalte legen Dioskorides (1. århundre) karve mot mageonder og som vanndrivende middel. Den romerske forfatteren Lucius Junius Moderatus Columella omtalte karve ca. år 60 i De rustica, et verk om landbruket. Karl den store (747-814) nevnte planten i forordningene Capitulare, og dette har bidratt til at planten ble kjent og utbredt i Mellom- og Vest-Europa.

Karvefrøene inneholder hele 5 % flyktig karveolje. Det er stoffene i denne som gir frøene den karakteristiske lukt og smak. Virkningen av oljen gjør at planten er et godt middel til å regulere mage og tarm ved fordøyelsesbesvær. Oljen virker krampeløsende i mage-/tarmkanal og gallevegger. Karvefrøene ble også anbefalt mot hikke, halsplager, forstoppelse, spolorm, vattersott og for økt melkeproduksjon hos mødre. Frøene ble spist tørre, brent, lagt på brennevin, skylt ned med øl, eller de ble kokt i vann eller søtmelk.

Te av karvefrø har vært en alminnelig husdrikk i lange tider. Den ble også drukket mot blærekatarr. Mot forkjølelse og andre problemer i halsen ble virkningen bedre ved å sette til honning. Karvefrø i elskovsdrikken skulle gjøre forholdet bindende, se afrodisiaka.
Karvekål er unge karveplanter og hjalp mot en rekke ting i folkemedisinen. Avkok av karvekål kunne brukes som ansiktsvann og var bra mot blå merker. Karvekål kokt i melk skulle kurere slapphet. Etter en fødsel fikk barselkonen karvegrøt med så mye karvekål at den var gressgrønn. Mot tannpine ble det lagt en pose oppvarmet karve på kinnet. Også husdyrene fikk nyte godt av karven. I veterinærmedisinen ble den brukt mot trommesyke hos kyr. Karvefrø ble tilsatt kyllingfôret for at dyrene skulle holde seg i kyllinggården.

GASTRONOMI
Karve er karakteristisk for nordisk, tysk og østerriksk matlaging. Frøene brukes som smakskorrigens i brød og var med i oppskriftene til den tyske naturlegen Sebastian Kneipp (18z1-1897). Brød med karve er mer vanlig i Sverige og Finland enn hos oss. Karve hører til i typiske norske oster som pultost, fatost, gnaost, knaost, kvark, kvitost, løype, potteost og skyrost. Også nøkkelosten er typisk norsk, men navnet nøkkelost kommer fra Leiden i Nederland. Byen har to korslagte nøkler i byvåpenet. Vi har produsert nøkkelost siden 1860-årene. Riktig nok er osten krydret med spisskummin, en nær slektning av karve. Dansk rygeost er krydret med karve. Karve brukes i kjeks, rødbeter og til svinestek med surkål. Krydderet brukes til surkål også i Sverige og i den tyske Sauerkraut.

Siden karve har god virkning på fordøyelsen etter feit mat, avsluttes gjerne et indisk måltid med en porsjon karve. Karve gir smak til kjøtt, rull, innmat, klubb, gulåsj, stekt potet, fiskball og fiskesuppe, kaker og rundstykker, likør, akevitt og annet brennevin. Karve har vært det dominerende krydder i norske husholdninger, og med lokalnavnet krydd.

Karvebladene er rike på vitamin C og karotin. Om våren har de en frisk smak. De unge bladene med litt av roten er svært gode til suppe og stuing. Doktor A.H. Bremer skriver på 1930-tallet i Nyttevekstforeningens blad: Ein sermerkt norsk måte å nytta karven på er å bruka dei unge bladi og øvste delen av roti (rothalsen) tidleg um våren til vårkarvesuppe, ein god rett som er sers velkomen på ei tid av året, då det er smått med grønsaker, og dei som finst er dyre. Difor er det vanlegt at born og husmødre tek turar om våren, etter det byrja gro på markene, for å finna karvekål.
Vi eksporterte karvefrø av fremragende kvalitet fram til ca. 1930. Prisen på denne tiden var 2 kr per kg. Den beste karven kom fra Dovre. Siden karve tjente brennevinets sak, ble det å plukke karve sett på som et simpelt yrke. De som plukket karve ble mobbet. Uten karve, ingen akevitt, behovet økte, og det ble åpnet for import. Karveakevitt gikk ut av Vinmonopolets prisliste 15. september 1947. Den kostet kr 7,- + krisetillegg. Rundt 1990 importerte vi årlig om lag 100 tonn karvefrø. Nå er det satt i gang dyrking med norske sorter, som kan ha bedre kvalitet enn karve dyrket i sørligere strøk. Avlingen kan bli opptil 170 kg per dekar.
Karve blir brukt i en rekke oster, blant annet i pultost.

LITTERATUR
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.