URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Knuskkjuke (Fomes fomentarius)

LOKALNAVN

VITENSKAPELIG NAVN

Fomes fomentarius (L. ex Fr.) Kickx.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Klibbticka
Samisk: Cádna

banner_bg_1

NAVN
De latinske navnene er svært knyttet til kjukenes utseende, voksested og gammel bruk.
 Knuskkjukens slektsnavn fomes betyr knusk og artsnavnet fomentarius kommer av fomentum som er opptenningssopp.

FAMILIE
Polyporaceae

BOTANISK BESKRIVELSE
Knuskkjuke er hovformet, trehard og grå. Den blir opptil 30 cm bred og ved basis opptil 20 cm tykk.

UTBREDELSE
Knuskkjuke er mest å finne på bjørk, gjerne døende trær. Vanlige i hele landet.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
INNHOLDSSTOFFER
EGENSKAPER OG VIRKNING
BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV KNUSKKJUKE
De halvmåneformede «utvekstene» på trestammen er poreesopper, som vi har hatt stor nytte av. De ble brukt til å gjøre opp ild og til å holde ilden ved like over natten. Kjuke var datidens knivslirer.

Folkemedisin
Kjuker inneholder polyporensyre som hemmer betennelser. I lang tid har derfor varm kjuke vært brukt til å stille blødninger blant annet ved årelating og neseblod. I Gudbrandsdalen skulle den i tillegg hjelpe mot tussebitt, dvs. bitt av de underjordiske.

Samene har brukt kjuker mot forskjellige plager som betennelser, byller, verk, gikt og hodesmerter. Av knuskkjuke laget de kuler på størrelse med en ert. Disse ble lagt brennende på det vonde stedet og holdt på plass av en ring av messing eller bark. Det beste var om kulen brant ut på stedet, men
fløy den bort, forsvant også det onde i hevelsen. I Kautokeino brente de kjuke til på 1940-tallet på kinn eller underleppe mot tannpine.

Annen bruk
Både knuskkjuke og ildkjuke ble brukt i forbindelse med fyring. Knuskkjuken til oppfyring og ildkjuken for å bevare ilden over natten. Bruken av disse soppene er gammel. Knuskkjuke er blant annet funnet i steinalderbosetninger i Danmark.
Knuskkjuken var den eneste veksten som leverte skikkelig materiale for opptenning. Kjernen i soppen er en filtaktig masse. Når denne ble preparert og formet, kunne en ta vare på ilden. En fikk den filtaktige massen til å gløde ved å slå gnister på den, med flint mot stål. Slik kunne en også frakte med seg glør fra sted til sted. Dette var metoden å gjøre opp ild til langt ut på 1800-tallet.
Knuskkjuke er også råstoff til luer. I Romania og andre land på Balkan blir knusken banket ut til et slags filtaktig stoff. Dette blir fuktet og formet til passende hodeplagg. Når det er tørket, beholdes formen. Knuskluer lages fremdeles i disse landene, og de er etterspurt av turister. 
Av materialet blir det også laget særpregede klesplagg som hatter og vester, foruten originale pyntegjenstander.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.