URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Kvann (Angelica archangelica)

LOKALNAVN
Angelika, angelikk, aul, erkeengelurt, gvånnul, jol, julstut, kalv, kvanje, kvanngras, kvannjol, kvannstut, kvannsul, kvennakæll, kvenne, kvennol, lur, sløke, sløkje og stut.

VITENSKAPELIG NAVN
Angelica archangelica L.
Archangelica officinalis Hoffm.
Angelica archangelica ssp. archangelica (Fjellkvann)

Angelica archangelica ssp. litoralis  (Strandkvann)

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Angelika, kvanne
Dansk: Kvan

Islandsk: Hvönn
Norrønt: Hvonn

Finsk: Väinönputki

Engelsk: Angelica
Tysk: Engelwurz

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Angelica kommer av navnet Herba angelica, engleurten. I artsnavnet betyr archó, å regjere, og archangelica er erkeengel. Navnet kvann er beslektet med det norrøne hvonn. Det er to underarter kvann, strandkvann (A. archangelica subsp. litoralis) og fjellkvann (A. archangelica subsp. norvegica). Litoralis betyr strandbredd, norvegica betyr
fra Norge. Fjellkvann står for det meste av tradisjon og bruk gjennom tidene. Lokalnavnene kan være knyttet til rot, stengel eller blad. Ofte blir de brukt om hverandre for strand- og fjellkvann, og for den beslektede sløke (Angelica sylvetstris). Munker hadde kvann med til landet og dyrket den i klosterhager. Den hadde vært lite utnyttet i Mellom-Europa, og munkene tok den med seg sørover. Et sted på veien skal erkeengelen Gabriel ha åpenbart seg for en munk og fortalt om kvannens magiske egenskaper som legeurt, og også som middel mot pest. Siden budskapet kom fra en engel, er angelica i navnet på fransk, engelsk, spansk, italiensk og svensk. Ellers i Norden har planten navnet fra det norrøne hvonn.

FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiáceae), tidligere [Umbelliferae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Toårig eller flerårig urt som tilhører skjermplantefamilien (Apiaceae), har en kort rot med krydderduft. En eneste, opptil meterhøy rødlig stengel med fine kanter, er hul innvendig. Bladene er dypt dobbeltfinnete. De grønnhvite blomstene danner store kuleformete, sterkt forgrenete skjermer.
Den eggformete frukten brister i to delfrukter. Kvann er en viktig tilleggsfôrvekst.

Strandkvann lukter kvalmende bittert og blir meterhøy.
Fjellkvann har ren, aromatisk duft og blir opptil halvannen meter.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juli-august.

UTBREDELSE
Spredd på fuktige enger og ved bekkekanter, først og fremst på lune steder i fjelltraktene fra Setesdal til Finnmark. Også på havstrand i Finnmark. En annen underart på havstrand, også i Sør-Norge.

Kvann finnes i to former, strandkvann og fjellkvann.
Den første finnes bare ved havstrendene, mens fjellkvann finnes på enger og langs bekker og elver i fjellet.

Strandkvann finnes ved havstrender i Sør- Norge. Fjellkvann vokser ved elver og bekker og til fjells, i Jotunheimen til 1600 moh,og i Nord-Norge.
Fjellkvann er den mest utbredte av dem.

DYRKING
Kvann trives best på dyp, lett og tilstrekkelig fuktig jord. Man bør bruke fersk utsæd fordi spireevnen blir dårligere ved lagring. Såes om høsten.

INNSAMLING
Man samler først og fremst inn røttene og rotstokken, av og til også selve planten, de unge bladene, blomstene og fruktene. Røttene fra to- eller treårige planter (eldre planter er forvedete) graves forsiktig opp, vaskes og henges til tørk på en snor ved høyst 35’C. Fordi drogen er hygroskopisk (vanntiltrekkende) må den ofte ettertørkes. Drogen må oppbevares i tette krukker for å beskytte den mot lys og fuktighet – aller helst over brent kalk. Hos planter som skal brukes til rotinnsamling bør man av og til skjære bort blomsterstandknoppene. Dermed vil det ikke bli frøutvikling, og roten blir kraftigere.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Radix, Herba, Flores, Fructus Angelicae, kvannerot, -urt, -blad, -blomster og -frukter.
Drogene har en aromatisk duft og bitter smak.

INNHOLDSSTOFFER
Kvann inneholder blant annet bitterstoff, flyktig eterisk olje (terpener er hovedbestanddel), flere aromatiske stoffer, garvestoffer, harpiks, furokumarin, organiske syrer, noe vitamin C og andre stoffer.

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Kvannedrogene regnes som virkningsfulle mot fordøyelsesbesvær, er appetitt- og nervestyrkende, virker urin- og svettedrivende og stoffskiftefremmende. De brukes også i matindustrien (krydder), til likørfremstilling og i parfymeindustrien.

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

vg01
Blader
Ypperlig som magemiddel – mot for mye syre, dårlig fordøyelse m.m.

vg01
Rot
Avkok mot forstoppelse, hemorroider, gass.
 Styrker hjertevirksomheten og levra.

OMTALE AV KVANN
Fra vikingtiden har kvann vært «svært verdifull som mat og til medisin, der den til og med ble tatt inn mot Svartedauen. Kvann ble vernet og dyrket, også for eksport.

Kvann var en stor eksportartikkel i middelalderen.
 Kvann fra Nord-Norge var ettertraktet i Sør-Europa.
 Den ble hovedsakelig brukt som smaksstoff i likører og som medisinplante. Her i ble og blir den brukt både som grønnsak og som legeplante.

Kvann forandret norgeshistorien
En vårdag gikk Olav Tryggvason rundt i Trondheim by. En mann kom mot ham med et fange kvannstilker. Olav som ville glede sin kone Tyra, tok en slik kvannjol i hånden, gikk til dronningens herberge og sa; Se her er en stor kvannjol til deg. Men
 dronningen, som var fra Danmark der kvann ikke finnes, slo til kvannjolen med hånden og sa: Større gaver ga Harald Gormsson, men han var ikke så redd
for å fare ut av landet og søke sin eiendom som du er. Og det synte han, da han for hit til Norge og ødte størstedelen av landet og tilegnet seg alt med skatter og skyld; men du tør ikke fare gjennom Daneveldet
 for Kong Svein, bror min.
 Tyra ville at Olav skulle hente farsarven hennes i Danmark. Da lyste Olav til leidang og la i vei med Ormen Lange. Han hentet arven hos svigerfaren Harald Blåtann. På veien hjem stevnet en flåte med Tyras bror, sveakongen Olav, Eirik jarl og deres menn ham i møte ved Svolder. Olav Tryggvason falt i slaget som fulgte. 
Dronning Tyra sa nei takk til kvann, men nå er den kommet tilbake til det norske kongehus ved navnet Maud Angelica.

Kultur og tradisjon
Snorres kongesagaer forteller om inngjerdede jordstykker for kvann, kvanngarder, grasgardr, kvannagardr. Ellers ville buskapen ete opp planten. Kvanngarder fantes før 1194, men da satte Gulatingsloven straff for å ta kvann fra annen manns eiendom. På Færøyene finnes fremdeles kvanngarder på et par kvadratmeter størrrelse, inngjerdet
med stein. Folk dro mann av huse på matauk i liene etter fjellkvann, og kvann ble dyrket på garden. Planten var handelsvare allerede før år 1000, og den ble solgt både til torgs og på kirkebakken. Strandkvann har skarp smak og egner seg ikke til mat.
 Mange gårder og steder har navn i sammensetning med kvann. Det er en kvanngard blant annet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Kvann var et fruktbarhetssymbol. På Voss satt bruden med en plante i hånden når de red til kirke. Brudgommen skulle også ha en kvann i fanget, og den måtte være større enn brudens. Planten skulle hjelpe mot impotens og fremme kjønnsdriften.
 I folketroen het det at kvann fordrev demoner. Derfor ble biter av roten båret som amulett når en var på jakt. Ble en bitt av en gal hund, ble en bit lagt på såret.

Blomsterspråket
I blomsterspråket har kvann en noe tvetydig betydning. Den er symbol både for tungsinn og inspirasjon.

Folkemedisin
I middelalderen var kvann en universell medisinplante, blant urteleger kalt Den hellige Ånds rot. Kvann var beskyttet av erkeengelen Mikael. Roten var etterspurt i Europa som et enestående legemiddel. På 1300-tallet gikk den for å være det beste midlet mot pest, og da var det en stor eksport av kvann fra Bergen og andre vestlandsbyer. Røyk av kvannrot skal ha reddet mange fra pesten i Milano i 1510, og metoden er nevnt i flere legebøker. Men denne praksis var ikke god nok mot pesten i Danmark i 1658.
Hos oss ble kvann brukt mot en rekke sykdommer og plager. Det var i første rekke roten som ble brukt. I eventyret En halling med kvannrot blir Per Chr. Asbjørnsen i 1845 tilbudt kvann, både til å sette på brennevin og til å tygge: den æ velbehagelig å tyggjy å overmåtele bra for magarev å atskjillige sjukdomma.
Flyktige oljer i kvannen styrket fordøyelsen og magen. I tillegg hjalp den mot en rekke andre sykdommer og plager som anemi, bronkitt, brystsmerter, hemorroider, vattersott, kaldsvette og hysteri. Den virket også krampe- og slimløsende, svette- og vanndrivende. Bitterstoff i te av røtter og frø stimulerte appetitten, og innholdet av vitamin C er så høyt at kvann ble tilrådd mot skjørbuk.
 Et kvannebad var bra mot gikt, hovne bein og andre hevelser.

Annen bruk
Kvannrot ble tygd som skrå eller røkt som tobakk i egne små piper av jern. Som røkelse ga planten en fin duft i huset, og den ble også hengt under taket for å gi god lukt i rommet. Kvann brukes derfor i dag i parfymeindustrien.
 I Den konstitutionelle lar Henrik Wergeland (1808-1845) barna blåse erter og rognebær gjennom den hule kvannstilken. Barna lagde også fløyte av stilken. Fløyten ga en vemodig tone.

GASTRONOMI
Kvann var viktig i samekulturen. Unge blad og stengler ble spist direkte. Planten ble blandet med syreplanter, kokt og malt og rørt ut med reinmelk. Grøten ble oppbevart i reinsdyrmager og lagret utendørs. I samenes
vinterforråd var det også kvannstengler.
 I 1510 satte munken Bernardo Vincelli kvann til likør som smaksstoff, og likøren Bénédictine D.O.M. var et faktum. Kvann setter smak også til andre likører som Chartreuse og og vår hjemlige St. Hallvard. Setter en blad
eller rot av kvann på sprit, får vi en utmerket snaps.
 Kvannstengel ble tygd som snop. Syltede og kandiserte kvannstengler ble brukt som pynt på kaker, og kokte stilker setter smak til blant annet rabarbrasyltetøy.
 Kvann kan anvendes som krydder. Bruk tørkede røtter av kvann i stedet for ingefær. Ferske kvannblad legges på steinbit og dampes med litt sitron. Oljen fra bladene legger seg på fisken og gir god smak.
Kvann er ett av smaksstoffene i St. Hallvard Likør.

FORVEKSLINGSARTER
Kvann ligner noe på den giftige selsnepen. Selsnepen har vannrette lag av hulrom i roten, men kvann har ikke disse. I 1951 døde en person etter å ha forvekslet kvann med selsnepe.
Kvann må ikke forveksles med sløke (Angelica silvestris L.) eller andre skjermblomstrete, for en del av artene er giftige.

ADVARSEL
Ferske røtter og fersk vevsaft kan forårsake utslett i forbindelse med soling hos sensible personer.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.