URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Liljekonvall (Convallaria majalis)

LOKALNAVN

VITENSKAPELIG NAVN
Convallaria majalis L.

SYNONYMER
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

banner_bg_1

NAVN

FAMILIE
Liljefamilien (Liliaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Flerårig urt som tilhører liljefamilien (Liliaceae), med en avlang, krypende og forgrenet jordstengel. Fra denne kommer det om våren opp først to-tre buenervete blad og senere en kort blomsterstilk. I spissen på denne sitter de velluktende, hvite blomstene i en ensidig klase. Frukten er et oransjerødt rundt bær. Blomstringstid mai-juni.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid mai-juni.

UTBREDELSE
Vanlig i løvskog, buskas og skogbakker nord til Dønnes og Nord-Rana.

DYRKING
Liljekonvall kan dyrkes i hager og på fuktig jord. Formeringen skjer for det meste vegetativt ved deling av den flerårige jordstengelen.

INNSAMLING
Man samler inn bladene, hele planten med blomster eller bare blomstene med eller uten stilk. Ved tørkingen bres det innsamlete materialet ut i ett enkelt lag. Man må ikke snu materialet under tørkingen. Temperaturen må være minst 40’C. Man må være klar over at ved høyere temperatur enn 60’C og i fuktige omgivelser blir glykosidene i drogen spaltet. Den tørre drogen må beskyttes mot lys og fuktighet.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Herba, Folia, Flores Convallariae, liljekonvallurt, -blad og -blomster.
Drogen er luktløs og tilhører separandene.

VIRKESTOFFER
Liljekonvalldroger inneholder de ytterst giftige hjerteglykosidene convallatoxin (det sterkeste hjerteglykosidet man hittil kjenner), convallarin og convallosid, videre saponiner, eterisk olje, organiske syrer og andre foreløpig lite kjente stoffer.

OMTALE AV LILJEKONVALL

Bruk
Liljekonvalldroger har inngått i mange hjertestimulerende preparater.
Blomsterdrogen brukes bare i parfymeindustrien.

Andre opplysninger
Blomstene har det største innholdet av convallatoxin. Innholdet av virksomme stoffer i bladene er størst etter blomstringen. I fruktene finnes også caroten.

ADVARSEL
Alle deler av planten er sterkt giftige. Forgiftninger kan få dødelig utgang.

LITTERATUR
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.