URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Melbær (Arctostaphylos uva-ursi)

LOKALNAVN
Bjørnebær, melbær, mellebær, midlebær, mildebær, mjolbær, mjælbær, mjølebær, mjølabær, mjøltyt, molnebær, møllebær, smakk, trollbær, trollkjerringbær, trøllebær og trøylbær.

VITENSKAPELIG NAVN
Arctostaphylos uva-ursi (L.) Sprengel

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Mjölon

Dansk: Melbær

Islandsk: Sortulyng
Finsk: Sianpuolukka
Engelsk: Bearberry
Tysk: Bärentraube

Fransk: Raison d’ours

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Arctostaphylos kommer fra arktos, som er bjørn, og staphylôs, som er gresk for drue. Det latinske artsnavnet uva-ursi betyr også bjørnens drue. Siden bjørn spiser melbær, finner vi bjørnenavn også i engelsk, tysk, fransk og i lokalnavn. Bæra er tørre og melne og har gitt navnet melbær.

FAMILIE
Lyngfamilien (Ericaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Vintergrønn småbusk i lyngfamilien (ericaceae) som blir 15-30 cm høy. En kort, nedliggende stamme med lange, krypende, rødbrune stengler som er tett besatt med små, vintergrønne, læraktige/blanke og mørkegrønne blader som er oppbøyde ved spissen.
De rosa, ofte hvite, små klokkeformede blomstene sitter i nedbøyde klaser.
Frukten er en bæraktig, mørkerød steinfrukt med fem kjerner. Bærene er røde. Bæra ligner tyttebær, men de er melne og uten smak.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid mai-juni.

UTBREDELSE
Vokser på knauser og grusjord i skog og i fjell. Nokså vanlig på solfylte steder i hele landet. Den kan komme opp i 1800 moh. der det er solvendt og varmt.

DYRKING
Melbær krever tørr, porøs jord på solfylte, lune steder. Man kan lettest få planten til å formere seg ved å bøye ned unge grener og dekke jord over dem slik at de slår rot. Deretter skiller man dem fra morplanten. Arten krever ikke spesielt tilsyn.

INNSAMLING
På varme sommerdager river man bladene av grenene og renser det innsamlete materialet på stedet slik at det ikke kommer med smuss og defekte blader. Tørkingen må foregå forsiktig, men raskt ved 40-60’C. Lang lagring svekker drogens kvalitet fordi enkelte glykosider blir nedbrutt. Må oppbevares i tette krukker slik at lys og fuktighet ikke slipper til.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Folia Uvae ursi, melbærblad.
Drogen er luktfri og har en snerpende, besk smak.

INNHOLDSSTOFFER
Bladene inneholder blant annet store mengder tanniner, garvestoff, glykosidene arbutin og metylarbutin, som under påvirkning av enzymer spaltes i hydrokinon og sukker. Flavonoid gulfargestoffer som myrecetin og quercetin. Flere av disse stoffene dreper bakterier og virker sammentrekkende. Metylarbutin spaltes til hydrokinon, som virker desinfiserende.

Melbærblader inneholder glykosidene arbutin og metylarbutin, som under påvirkning av enzymer spaltes i hydrokinon og sukker. Drogen inneholder også garvestoffer, harpiks. organiske syrer, flavonfargestoffer og andre stoffer.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Bladene hos melbær inneholder store mengder tanniner, som gir planten sammentrekkende (astringerende) egenskaper, flavonoidglykosider, som gjør melbær mildt urindrivende, samt fettstoffer og harpiks. Men det viktigste virkestoffet er arbutin, et glykosid som inneholder hydrokinon. Dette stoffet frigjøres i urinen og virker sterkt bakteriedrepende og betennelsesdempende på urinveiene.
Siden hydrokinon kan tape virkningen i surt pH-miljø, må urinen være alkalisk (basisk) for å ha effekt. Vegetarianere har alkalisk urin, så for dem er ikke dette noe problem, men de som spiser mye kjøtt og skalldyr produserer sur urin, og da har ikke melbær den samme gode virkningen.
Derfor anbefaler vi vegetarkost under behandling med melbær. Denne dietten må være rik på frukt og grønnsaker, og i tillegg til at den gjør urinen alkalisk og bidrar til at melbærbehandlingen kan virke, vil den også ha positiv effekt på urinveislidelser.
 Urinen kan også gjøres alkalisk ved å ta natron, men virkningen varer ikke lenge og har flere bivirkninger.
Siden bakterier som gir urinveisinfeksjoner ofte blir resistente mot vanlig antibiotika og bakteriedrepende medisiner, er melbær et verdifullt alternativ i behandling av slike lidelser, men ved urinveisinfeksjon må man alltid oppsøke lege.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Melbær, enten alene eller sammen med andre medisiner, anbefales i følgende tilfeller (1, 2, 3):

  • NYREBEKKENBETENNELSE (pyelonefritt). Dette er en infeksjon i nyrebekkenet (pelvis), et hulrom i nyrene hvor urinen samles. Denne lidelsen kjennetegnes ved periodisk høy feber, grumsete urin og smerter i nyrene. Når virkestoffene i melbær frigjøres i urinen. virker de bakteriedrepende og betennelsesdempende.
  • BLÆREBETENNELSE (cystitt). Melbær lindrer den brennende eller sviende følelsen og smerten man får under vannlating. Den er spesielt effektiv ved kronisk blærebetennelse som er resistent mot annen behandling.
  • URINRØRSBETENNELSE (uretritt). En infeksjon i urinrøret som i noen tilfeller kan skyldes seksuelt overførte kjønnsykdommer.
  • BLÆREHALSKJERTELBETENNELSE (prostatitt). Den er stort sett alltid forårsaket av urinveisinfeksjoner.
  • NYREGRUS OG NYRESTEIN. Selv om noen mener at melbær har løst opp nyrestein, har man ingen vitenskapelige bevis for det. Men uansett har urten god effekt på slike lidelser, fordi den motvirker urinveisinfeksjoner som vanligvis er en følgesykdom.
    Melbær gir urinen en grønnfarge som viser at behandlingen er effektiv.

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Smittsomme sykdommer (antibiotisk behandling).

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

vg01

1. Avkok med 50-60 g tørkede og malte blader (helst lagt i vann i 3-4 timer) per liter vann.
 Kok i 15 minutter og drikk en kopp hver tredje eller fjerde time, inntaket bør være så hyppig fordi virkestoffene i melbær utskilles raskt med urinen.

vg01

2. Kald ekstrakt med so-eo g blader i en mer vann. Trekk i 24 timer, sil og drikk tre kopper daglig, ikke for varme. Selv om effekten er svakere enn ved avkok, er dette er en god måte å innta melbær på, som er fri for bivirkningene til tannin.

vg01

3. Det finnes flere farmasøytiske preparater som er basert på meibærekstrakt. Disse kan leger foreskrive, avhengig av pasientens tilstand.

OMTALE AV MELBÆR
Kraftig urindrivende og bakteriedrepende

Siden sagatiden har mjølbær vært brukt til farging og garving. Mot urinveissykdommer var planten av de beste.

Mens bjørn ennå var et vanlig syn i de europeiske fjellene, nøt de melbærene – som ligner små epler både i smak og fasong. Bærene er spiselige, men de medisinske egenskapene sitter vesentlig i bladene.
I nord-europeiske land har bruken av melbær lange tradisjoner, mens de klassiske romerske og greske botanikerne ikke kjente denne planten.
 På 1700-tallet var den allerede kjent i hele Europa og Amerika for den gode effekten på urinveislidelser.
Nå har vitenskapelig forskning på disse egenskapene fastslått at den er et verdifullt middel for mennesker som plages av urinveislidelser. Derfor er også flere farmasøytiske preparater laget av melbærekstrakt.

Bruk
Melbærglykosidene passerer upåvirket gjennom fordøyelsesorganene.
De spaltes lett i urinorganenes alkaliske miljø, der de virker antiseptiske.

Kultur og tradisjon
I folketroen ble melbær regnet som en trollplante, og navnet trollbær forkommer i lokalnavn i alle de nordiske land. Planten vernet mot vonde vetter og spøkelser. 
I en islandsk trolldomsbok fra 1400-tallet ble det anbefalt å bære en varm urtepose med melbær på seg mot spøkelser.

Folkemedisin
Melbær er ikke nevnt i den antikke medisin, til tross for at melbær er utbredt over hele den nordlige halvkule. 
Melbær har i folkemedisinen i særlig grad blitt brukt mot urinveissykdommer. I Wales var blad av melbær i bruk mot blærebetennelse på 1200-tallet. I tysk og østerriksk litteratur fra 1760 blir te av bladene anbefalt mot urinveisinfeksjoner, og mjølbær var snart i de europeiske farmakopéer. Det er innholdet av arbutrin i bladene som gjør at teen har god virkning og virker desinfiserende mot urinveis- og nyresykdommer. I dag selges midler som inneholder melbær på apotek, men sulfapreparater og antibiotika har i stor grad overtatt mjølbærbladenes rolle. Også låg av bæra er blitt brukt mot urinveisproblemer.
 Bladene inneholder mye garvestoff. Te er derfor blitt brukt for å stoppe diaré. Sterk låg av bladene ble brukt til vask mot eksem og hodeskurv. Indianere skal ha røkt melbærblad som middel mot malaria.

Annen bruk
Bladene inneholder mye garvesyre og derfor ble de brukt til garving av dyrehuder. Lokalnavnet smakk kommer fra garvestoffet sumak. 
Tørre bær ble kokt med eddik for å drøye melet, mens bladene ble brukt for å drøye tobakken. Lyngen brukes til kranser og dekorasjon, og bæra ble brukt til farging.

Andre opplysninger
Også den giftige, gravmyrten (Vinca minor L.), har melbærlignende blader. Gravmyrt gir en droge som er blitt brukt mot leukemi, men vi vet ikke noe sikkert om hvor brukbar den er. Gravmyrt dyrkes som prydplante i hager hos oss.

FORVEKSLINGSARTER
Melbærblader må ikke forveksles med de læraktige, vintergrønne bladene til tyttebær eller med de giftige bladene til buksbom (Buxux sempervirens L.). Buksbom vokser imidlertid ikke vill i Norge.

ADVARSEL
Behandling med melbær må ikke vare lenger enn 10 dager eller maksimum 15 dager. Om nødvendig, kan den gjentas etter fem uker.
 Mennesker med sart mage vil kunne reagere på tannin i melbærbladene. I slike tilfeller anbefaler vi mindre konsentrerte urteteer (bare 20-30 g blader) samtidig med inntak av aktivt kull som absorberer tannin.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.