URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Mjødurt (Filipendula ulmaria)

LOKALNAVN
Anger benkegras, bokkelyste, botnegras, bråkan, engblom, engdronning, enkedronning, fesaltgras, gjeitskog, grislegras, hestegras, johannesgras, jortevise, julgras, korsegras, ljågras, maigras, malokt, mejorttegras, meurta, mjaort, miurt, mjort, mjoyrgras, mjurt, mjølgras, mjøvert, mjøvottegras, mjåurt, mortens-gras, murtegras, myrte, myrtegras, møjurt, møygras, rakkelkål, reingras, ronggras, sjåkonn, slåtteblom, smålåkall, snjogras, snjomål, snjourt, spissølsblom, ullmaria og ølgras

VITENSKAPELIG NAVN
Filipendula ulmaria (L.) Maxim.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Älgört
Dansk: Almindelig mjødurt

Islandsk: Mjadarurt
Finsk: Mesiangervo
Engelsk: Meadow-sweet

Tysk: Echtes Mädesüss

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Filipendula kommer av filum, som betyr tråd, og pendulus, som betyr hengende. Hos noen arter henger rotknollene i tynne tæger når en tar opp planten. Artsnavnet ulmaria viser til likheten med bladene på alm (Ulmus).
 I svunne tider var planten smakssetter for mjød og fikk dermed navnet mjødurt.
 I folketroen var mjødurt en plante som varslet snødybde. Så høy som mjødurten ble om sommeren, så høyt skulle snøen ligge om vinteren, og mjødurten fikk derfor navn som snjomål og snjourt. I Sverige heter mjødurt älggras og älgört. Der beiter elgen etter sigende mjødurt, men dette er ikke kjent i Norge.

FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Hardfør urt i rosefamilien (rosaceae), som blir 80 cm opptil 1,5 m høy. Med opprettvoksende stengler og blader med sølvfarget underside. Små, velduftende og kremhvite blomster som sitter samlet ytterst på blomsterstilken.
 Er det varmt og fuktig, avgir blomstene en tung og søtlig duft. Gjennomsnittlig er det rundt 35 000 småfrukter per plante. Mjødurt danner tette bestand.

UTBREDELSE
Veigrøfter og på fuktige, sumpete steder. Hele landet, på Hardangervidda til 1350 moh.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Blomstene (buketter).

INNHOLDSSTOFFER
Blomstene, men også bladene, om enn i mindre grad, inneholder glykosidet monotrofin, som ved hydrolyse omdannes til metylsalisylat, og når planten tørkes, til salisylsyre og alkaliske salisylater.
 I blomsten er det kumarin og flavonoidfargestoffet spiraeosid. Bladene er rike på vitamin C. I jordstengelen er det særlig mye garvestoff.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Alle disse salisylforbindelsene, som acetylsalisylsyre (aspirin), virker betennelsesdempende, smertelindrende og febernedsettende. Antirevmatisk. Planten inneholder også flavonoider som virker urindrivende og svette- og vanndrivende.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Jordstengelen med sitt store innhold av garvestoff var best mot diaré, men uttrekk av blad ble også brukt.
 Te av unge blomster og blad hjelper ved lett feber og forkjølelse, influensa, magesykdommer og reumatisme.
 Mjødurt er brukt også mot brystsykdommer, engelsk syke, gikt og innvollsorm.

  • REVMATISKE SMERTER, ved slitasjegikt (artrose), akutt LEDDREVMATISME eller URINSYREGIKT (podagra) (1).
  • FORSKJELLIGE SMERTER. Urten lindrer også skjelett- og leddsmerter (lumbago, torticollis, ryggsmerter) og nervesmerter (isjias, hodepine). Den smertelindrende effekten hos mjødurt forsterkes når den i tillegg til uttrekk (1) av urten, brukes lokalt som kompresser der smertene sitter (2).
  • URINDRIVENDE; Selv om mjødurt har kraftig virkning, er den ikke irriterende, og kan derfor brukes mot cellulitter og ødem (opphopning av væske i vevet) ved innskrenket hjerteaktivitet, noe som ofte viser seg ved hovne ankler og føtter. og mot bukvattersott (ascites), som er en væskeansamling i bukhulen som kan forekomme hos mennesker med leversykdommer (1).
  • BLODRENSENDE; Mjødurt øker effektivt utskillelsen av urinsyre, og også urinsalter og andre giftstoffer. Utskillelsen skjer gjennom nyrene (urikosurisk virkning). Urten filtrerer de giktframkallende stoffene fra blodet, som også kan skape leddbetennelse (artritt) og flere revmatiske smerter (1). Dette, og også den betennelsesdempende og smertestillende virkningen, gjør at mjødurt er ideell for mennesker som lider av giktsykclommer.
  • LØSER OPP NYRESTEIN OG NYREGRUS: Mjødurt fremmer oppløsningen og utskillelsen av nyrestein og nyregrus, spesielt de som er dannet av urinsalter, og derfor er den fin for alle med slike lidelser (1).
  • GENERELT STYRKENDE: Planten øker appetitten, styrker hjertet og gir en generell følelse av velbefinnende. Den anbefales mot forkjølelse og influensa og også under rekonvalesens etter sykdommer hvor kroppen er sterkt svekket (2).

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Urinveissykdommer (nyrer og urinblære).
 Utmattelse og asteni (styrkende behandling).

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

Utvortes bruk

vg01
1. Uttrekk (te) med 30-40 g blomster per liter vann. Drikk opptil fem kopper daglig.

vg01

2. Kompresser luktet i et mer konsentrert uttrekk enn til innvortes bruk (opptil 80 g), legges i 10 minutter på det vonde området, eller området med cellulitter, 2-3 ganger daglig.

OMTALE AV MJØDURT
Antirevmatisk og blodrensende
Odin er den første vi vet som drakk mjød. I Valhall ble det skjenket suttungmjød, for den ga visdom og dikteevne til skaldene. Vikingene drakk mjød, og mjødurt ga smaken.

Bladene hos denne planten minner om askeblad, hvor også artsbetegnelsen (ulmaria) har sin opprinnelse. Ordet blir benyttet i noen av de latinske språkene. Fra 1600-tallet har den vært brukt for å behandle revmatiske smerter. I den senere tid har man også oppdaget andre egenskaper ved planten.

Folkemedisin
I 1839 ble det aktive stoffet spiraeasyre, seinere kalt salicylsyre, isolert. Salicylsyre ble videreutviklet til acetylsalicylsyre, som er det virksomme stoffet i Dispril, Globoid og Aspirin.
 Navnet på legemidlet Aspirin er laget fra sammenstillingen acetyl-spiraeasyre-in.
 Mjødurt skulle ha en positiv virkning på libido, kjønnsdriften, se afrodisiaka.

Annen bruk
Ved høytider, for eksempel midtsommerfesten, var det tradisjon for å strø hakket mjødurt på gulvet. Også når gulvet var nyskurt, gjorde en dette.
Mjødurt ble gnidd på innsiden av bikubene. Da skulle biene trives og bli roligere ved flytting. Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707-1778) kaller den kärört fordi trekar ble friske og velluktende når de ble skurt med mjødurt.

Farging
Planten ble også brukt til farging.

Dyrefôr
Røttene ble brukt som grisefôr, og både geit og ku eter gjerne frisk mjødurt. Hoggormen derimot sies å sky steder der det vokser mjødurt.

GASTRONOMI
Mjødurt dufter som nyslått høy. Det er stoffet kumarin som er opphav til lukten. Kumarin ga også smak og aroma til vikingenes mjød, en mer enn 1000 år gammel drikk av gjæret honning. Våre forfedre gnidde mjødurt inn i trefatene der bryggingen og gjæringen skulle foregå. Brygget ble tilsatt avkok av blomstene, og dette ga smak til mjøden.
 Mjødurt har vært smakstilsetning også for brennevin og øl. Ølbollen ble gnidd inn med urten, derav navnet ølgras. Mjødurt brukes ikke lenger som smakstilsetning, heller ikke i Suttungs Mjød fra Vinmonopolet.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.