URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Molte (Rubus chamaemorus)

LOKALNAVN
Multe, myrbær, målt, målte

VITENSKAPELIG NAVN
Rubus chamaemorus L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Hjortron
Dansk: Multe, multebær
Islandsk: Múltuber
Norrønt: Melta

Finsk: Lakka, Hilla, Muurain
Engelsk: Cloudberry
Tysk: Moltebeere

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Rubus viser til de røde fruktene i slekten. Artsnavnet chamaemorus viser til likheten med morbær (Morus). Molte betyr på norsk de bløte bær. Bæra er da også møre og bløte. Planten er enkjønnet og hunnblomsten kalles multeblomst, mens hannblomsten kalles gjellblom, fordi den naturlig nok ikke har bær.

FAMILIE
Rosefamilien (Rosaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Blir 15 cm høy. Den er helt avhengig av insekter for pollinering. Det blir svarte moltemyrer etter en kald og våt vår med mye vind. Om høsten kan frost ødelegge avlingen. Planten er enkjønnet og det hender at det bare er hannblomster uten bær.

UTBREDELSE
Særlig til fjells og i Nord-Norge, i Jotunheimen til 1600 moh.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER

INNHOLDSSTOFFER

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV MOLTE
Molte er vårt mest eksklusive bær. Nordpå er den gull verdt. For fjellvandrere kan molteturer på myrene sammenlignes med skattejakt.


Kultur og tradisjon
Molte har en særstilling blant norske bærslag og har alltid vært en ettertraktet ressurs. Også i resten av Norden har planten vært viktig. Det første bildet av molte er å finne i en flora fra 1683 av Elias Tilländz fra Åbo i Finland. Der har den navnet Morus norvegica, norsk morbær. Tilländz er den finske botanikkens far.
I Danmark forsøkte kong Christian IV (1588-1648) å dyrke molter, men uten hell. I den første norske flora, Det første forsøk på Norges naturlige historie fra 1759 av biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan, er molte avbildet sammen med åkerbær og tyttebær på et kopperstikk. Også utenfor Norden var det interesse for planten. Forekomster av molte ble rapportert til den flamske botaniker Clusius i 1601.
Utnyttelsen av molte har i lang tid vært en kilde til konflikter. Den har til tider vært utsatt for rovdrift. Moltekart ble «høstet» med ljå og lagt til modning på en skinnfell. De ble derfor kalt skinnfellbær. Skatt har vært krevd inn som tiende, og en prest på Andøya skal ha forlangt 30 % av bæra.
Det er egen lovgivning om utnyttelse av molte for våre tre nordligste fylker. I straffeloven av 1902 6 400, 2. ledd står det; «På «moltebærland», dvs. områder av en slik størrelse at utnyttelsen har økonomisk betydning, er det i de tre nordligste fylkene forbudt å plukke molter som ikke fortæres på stedet» Her kan grunneieren også forby enhver molteplukking. I lov av 6. mai 1970 settes forbud mot plukking av moltekart.

Folkemedisin og gastronomi
Bæra inneholder blant annet sukker og vitamin og ga folk et ekstra tilskudd av næring. I nordlige strøk ble bæra moset, blandet i reinmelk, tørket eller blandet i fett.
Bærene inneholder bl.a. mye ellaginsyre. Denne er en antioksidant som bl.a. kan hemme utvikling av kreft og motvirke mutagenitet. Men humane kliniske studier om disse effektene mangler, og en helsefremmende virkning av molter på mennesker kan ikke vurderes foreløpig.
Molte har spilt en viktig rolle mot skjørbuk. Sjøfolk lastet molte i skipene før de dro på langfart. I arabiske skrifter står det at norske sjøfolk som var innom Sicilia, hadde moltetønner om bord.
Bærene skulle både virke mot gikt og være febernedsettende.
Bladene inneholder garvestoffet tannin og var derfor gode mot diaré. Fruktene inneholder pigmentet rubiksantin. Dette er i samme stoffgruppe som karotin i gulrot og gir molten den karakteristiske fargen.
Bæra inneholder også konserveringsmidlet benzosyre. Det er derfor ikke nødvendig å sukre molter ved sylting. I Finland lages moltelikøren Lakka og vin.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.