URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Revebjelle (Digitalis purpurea)

LOKALNAVN
Bjølleblom, fingerbjølle, fingerbjør, fingerbjørg, fingergull, raubjelle, revabjølla, revebjelle, revehanske, reveleike, røvabjødla, røvabjølle, røvegull, røvehanske, røveleike

VITENSKAPELIG NAVN
Digitalis purpurea L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Fingerborgsblokka

Dansk: Fingerbøl
Islandsk: Fingubjargarblóm

Finsk: Sormustinkukka

Engelsk: Foxglove
Tysk: Roter Fingerhut

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Digitalis kommer fra digitus, som betyr finger og som beskriver blomstenes form. I dataterminologien ligger digitus til grunn for digital, noe som har med fingrer å gjøre. Dette er overført til å gjelde enheter, siffer og tall. Artsnavnet purpurea betyr purpurrød.
 Ikke annet enn overtro er knyttet til det norske navnet revebjølle. Røvabjølle var det strengt forbode å plukka, for då tok ræven lamma deira som plukka. Slike utsagn er kjent fra Bremanger, Hosanger og Masfjord.

FAMILIE
Maskeblomstfamilien (Plantaginaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Denne toårige, svakt illeluktende planten blir 30-120 cm høy og tilhører maskeblomstfamilien (Scrophulariaceae). Den har en forgrenet rot.
Første året utvikles en rosett av 
store, fløyelsaktige og bredt lansettformete blad som vokser ved bakken og på den nedre delen av stengelen. Andre året kommer den opprette, meterhøye blomsterstengelen frem med småblad som peker opp, og vakre fingerbøll-formede blomster.
Blomsten er klokkeformet, lilla, rosa/røde, men noen ganger også hvit, med mørke flekker innvendig, og vokser på toppen av stengelen.
Frukten er en håret, mangefrøet kapsel med to lommer. Blomstringstid juli-august.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juli-august.

UTBREDELSE
Lier og steinete steder.
Typisk vestlandsplante, i kyst- og fjordstrøk fra Eidanger til Leka, Nord-Frøya og Verran. Også på Østlandet, men her hovedsakelig forvillet.

DYRKING
Passende dyrekesteder er lette, porøse, humusrike, næringsrike og ugressfrie jorder med tilstrekkelig fuktighet i bakken. Stedet må være solfylt og vindbeskyttet. Plantene, som er følsomme overfor frost, sås i en kasse eller på friland. Ved feltmessig dyrking sår man for det meste på voksestedet. Blanding med skogsjord har god virkning på veksten.

INNSAMLING
Det første året høster man bladene som sitter nederst. Neste år plukker man stengelbladene to til tre ganger. Høstingen bør skje midt på dagen når det er mye sol fordi glykosidinnholdet i bladene er størst da. Tørkingen må foregå strengt isolert fra annet plantemateriale.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Folia Digitalis, revebjelleblad.
Drogen har en egenartet, men svakt ubehagelig duft. Den er et separandum.

INNHOLDSSTOFFER
Revebjelleblomstene inneholder de sterkt giftige primærglykosidene purpureaglykosid A og B, glucogitaloxin, glucoverodoxin, som ved tørkingen går over i de like sterkt giftige, hjertestimulerende sekundærglykosidene digitoxin, gitoxin og gitaloxin. Videre inneholder drogen slim, saponiner og andre stoffer.

EGENSKAPER OG VIRKNING
To typer virkestoffer kjennetegner revebjellen:

  • Steroid-glykosid: Digitonin (gulfarget), cyklohexanol, eple- og harpiks-syrer, tanniner og en oksiderende diastase. Disse virkestoffene har ingen direkte effekt på hjertet, men sammen øker og forsterker de virkningen av glykosid.
  • Glykosider: Det er disse som gir revebjelle den hjertestyrkende egenskapen. De viktigste er digoxin og digitalin, som har følgende effekt:

– Styrker kraften i hjertemuskelens sammentrekning (kontraksjon), øker den mekaniske yteevnen.
– Balanserer rytmen på hjerteslagene når de er uregelmessige eller for raske (takykardi).
I alle disse tilfellene er glykosidene i revebjelle et uunnværlig middel ved behandling av hjerteinsuffisiens (1, 2) (der hjertet er for svakt til å pumpe tilstrekkelig blod ut i kroppen), som i akutte tilfeller viser seg som væskeansamling (ødem) i lungevevet, vattersott (væske som siver ut mellom vevscellene i kroppen). Dessuten balanserer de frekvensen på hjerteslagene og har en spesielt god diuretisk (urindrivende) effekt, som bidrar til at blodsirkulasjonen bedres.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Digitalisglykosidene er de viktigste hjertestimulerende stoffene. Drogen selges nå for tiden kun som ferdigpreparat som ordineres av leger.

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Hudsykdommer.

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

Utvortes bruk

vg01
1. Farmasøytiske preparater. Den tryggeste og beste metoden for bruk av revebjelle er å bruke ekstrakt av et farmasøytisk framstilt preparat. Men brukes planten fordi den er mer effektiv, må det utvises den største forsiktighet ved dosering. Bare farmasøyter og leger med erfaring i fytoterapi vet hvordan plantens egenskaper kan utnyttes på en trygg og effektiv måte. Brukes den riktig, kan den virke positivt på alvorlige hjerteproblemer, og til og med redde liv.

vg01
2. Uttrekk. 1 g pulver fra malte blader per 100 ml varmt vann. La det trekke i 15 minutter. Drikk en skje nå og da i løpet av dagen. Dosen bør ikke være høyere. Det må heller aldri tas kontinuerlig i mer enn ti dager, på grunn av at glykosidene akkumulerer i kroppen. Vanligvis tas det i fem dager, med en pause på to dager.

vg01
3. Kompresser. Lag dem med et uttrekk med ett eller to blader per liter vann, dypp et stykke bomull i vannet og legg på det aktuelle området.

Ypperlig sårhelende middel
Brukt utvortes, er bladene fra revebjelle ypperlige til sår og byller, og også åreknuter (3). Dette var den viktigste behandlingen med revebjelle inntil effekten på hjertet ble oppdager.

OMTALE AV REVEBJELLE
En svært hjertestyrkende medisin, som kan være giftig
Revebjelle er både vakker og giftig. I tilpassede mengder har den vært vår viktigste hjertemedisin i mer enn 200 år.

Revebjelle er et typisk eksempel på hvordan samme plante kan kurere og drepe. På 1600-tallet – i England – ble revebjelle gitt første gang til en syk person som led av ødem (væskeansamling) i hele kroppen forårsaket av hjertesykdom. Noen få år senere ble revebjelle tatt med i legemiddelboken i Edinburgh.
 Fra den tid har det blitt utført mye biokjemisk og biologisk forskning på planten, der de aktive virkestoffene ennå ikke er erstattet av noe annet kjemisk produkt.

I dag brukes revebjelleglykosider i stort omfang i medisin, og har reddet mange mennesker med hjerteproblemer. Men revebjelle er en svært giftig plante, og et uttrekk med bare en ørliten del av bladet (10 mg) kan være dødelig for en voksen person.
 Den er vanskelig å dosere, siden den terapeutiske og giftige dosen ligger så nær opptil hverandre.
 Siden det er store variasjoner i konsentrasjonen av aktive virkestoffer, avhengig av hvor planten vokser, når den plukkes, tørketid, osv., har den farmasøytiske industri isolert de aktive virkestoffene og gjort dem kjemisk rene. Det vil si at det er enklere å dosere og bruke dem riktig. Men effektiviteten er ikke så god. Det skyldes at stoffer som vanligvis finnes i planten, og som bidrar til effekten av aktive virkestoffer, ikke forekommer sammen med de kjemisk rene, aktive komponentene.

Kultur og tradisjon
Nikolai Astrup (1880-1921) har malt revebjøller i Jølster. Henrik Wergeland (1808- 1845) nevner revebjølle som giftplante i Læsebog for Almuen og i Barnemordersken. Planten har fått sine dikt, blant annet av Olav H. Hauge (1908-1994), Harald Sverdrup (1923-1992) og Signe Seim: Farleg er ho revebjølla, fager- raud. Til og med en egen komposisjon, Revebjøller, av Harald Sæverud (1897-1992) er planten blitt beæret med.

Blomsterspråket
I blomsterspråket formidler revebjølle budskapet: Holder du av meg?

Folkemedisin
Hele revebjølleplanten er giftig. Til tross for dette har planten vært en viktig hjertemedisinplante gjennom flere hundre år. Tørkede blad inneholder stoffene digitoksin digoksin. Disse brukes for å øke hjertemuskelens evne til trekke seg sammen og til å stabilisere hjerterytmen. Dagens bruk som hjertemedisin stammer fra England. En klok kone hadde en resept på en medisin som inneholdt 20 urter. Den ga gode resultater mot hjerte- og nyresykdommer, og særlig mot vattersott.
Legen William Withering gransket behandlingen med denne urtemedisinen og la i 1785 fram en rapport der den positive virkningen ble fastslått og doseringer anbefalt.
Behandling med digitalis bygger fremdeles på dette arbeidet. Legemiddelet digitalis er i dag reseptpliktig og vårt viktigste hjertemiddel både i human og veterinærmedisin.
I dag undersøkes det også om prikkperikum inneholder stoffer som hjelper mot kreft. Den giftige busken oleander (Nerium oleander) inneholder stoff som ligner på de som finnes i revebjølle. Siden middelalderen har det vært kjent at disse har virkning mot kreft.
Kinesiske urtemedisiner som brukes tradisjonelt i kreftbehandling, inneholder dette stoffet.
I bladene er det også saponin og slim som hjelper mot luftveislidelser og virker smertestillende. Bladene ble også røkt mot astma! Opprinnelig ble revebjølle brukt mot byller, hodepine, ved feber og ved svulster i underlivet. Gjennomhullede blad ble lagt på betente sår og byller som plaster. Dette ble anbefalt særlig ved sår på fingrene, se signaturlæren.

Andre opplysninger
Innsamlingen og dyrkingen av revebjelle krever spesielle kunnskaper og erfaring. Godt innhøstingsmateriale får man bare i varmere strøk. Direkte såing om høsten innebærer den fordelen at plantene blir mindre sykdomsømfintlige. Man må være meget påpasselig ved tørkingen. Drogen blir mindre verdifull ved temperaturer over 60’C og ved lav varme (under 40’C).

ADVARSEL
Selv om revebjelle er giftig, er det sjelden rapportert om alvorlige forgiftninger. Dette skyldes nok den ubehagelige lukten. Har man tygd blader eller blomster, oppstår irritasjon i munnen etterfulgt av kvalme, oppkast, synsforstyrrelser, bradykardi (langsom hjerterytme) og til slutt hjerteproblemer. Noen blomster kan være dødelige for barn (og planten dyrkes som prydplante). 
Førstehjelp består i pumping av magen, eller brekningsmiddel, aktivt kull og raskest mulig transport til sykehus.

Den vanlig dyrkede ullhåret revebjelle (Digitalis lanata Ehrh.) gir den viktige hjertestyrkende drogen Folia Digitalis lanatae, som inneholder primærglykosidene lanatosid A og B. Den har smalt lansettformete blad med bøyd nervatur og lysebrune blomster som på innsiden er mørkebrunt nettårede.
Begge aner av revebjelle er meget giftige. Forgiftninger kan medføre døden.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.