URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Signaturlære

vg01

For mer enn 4000 år siden anbefalte kineserne plantedeler mot lidelser i tilsvarende deler i kroppen, for eksempel roten mot plager i foten. Dette, samme med arabiske og greske overleveringer, inngikk i middelalderens legevitenskap, som var en blanding av kirurgi, botanikk og overtro.
I antikken mente grekeren Galén (131-201), Marcus Aurelius’ livlege, at en behandling måtte fremkalle den motsatte tilstand av sykdommen, contraria contraris.
Middelalderens signaturlære gikk lenger. Når legeplantene var skapt for menneskenes skyld, var de også gitt form og farge, lukt og smak, en signatur, så en kunne se hvilke sykdommer plantene kunne helbrede. I signaturlæren var teorien at likt helbreder likt – simila similibus curantur- jf. også vårt med ondt skal ondt fordrives. Oswall Croll, fyrstelig medicus og elev av Paracelsus (1493-1541), hevdet at den som ikke har innsikt i dette grunnlaget, kan ikke godkjennes som lege. I noen tilfelle ble signaturlæren brukt også om dyr og stein.
For tyskeren Samuel F. Hahnemann (1755-1843) var likt helbreder likt det første homøopatiske prinsipp. Behandlingen fremkalte lignende symptomer som de som skulle behandles. Hahnemann utviklet det andre homøopatiske prinsipp: jo mer en fortynnet medisinen, og jo mindre dosen var, desto hurtigere inntrådte virkningen.

Signaturlæren har lenge vært kjent i Norge. Blant vekstene er disse anbefalingene kjent:

Gjeldkarve
vg01
Hjelper mot nyrestein fordi planten vokser på steinete steder.

Groblad
vg01
Bladet kan ligne et fotavtrykk og kurerer sårbeinthet.

Kamilleblom
vg01
Blomsterfestet har form som en livmor, og kamille ble derfor anbefalt mot underlivssykdommer.

Lusegras
vg01
Sporehusene på bladene kan minne om lus. Avkok ble av den grunn brukt mot denne plagen.

Messinglav
vg01
Messinglav er guloransje og skulle derfor hjelpe mot gulsott.

Prikkperikum
vg01
Bladene ser ut som om de er gjennomhullet. De kan minne om sår etter stikk og ble brukt mot denne typen plager.

Stornesle
vg01
Stornesle har hårete blader og ble derfor brukt mot håravfall og for å fremme hårvekst. Planten fører som kjent til ubehagelig svie og ble av den grunn også brukt mot kløende utslett.

Tepperot
vg01
I roten finnes blodrødt fargestoff. Derfor ble den brukt mot røde hunder og forskjellige sykdommer og plager knyttet til blodet.

Torvmose
vg01
Røde torvmoser skulle være særlig god mot rosen og andre lidelser med rødt utslett.

Tyttebær
vg01
På grunn av rødfargen på bærene skulle tyttebær kunne lege blodsykdommer.

Øyentrøst
vg01
Den øyeformede blomsten gjorde planten godt egnet til å helbrede øyesykdommer.

AFRODISIAKUM
Afrodisiakum er en viktig del av signaturlæren. Navnet er etter Afrodite, den greske gudinnen for kjærlighet, skjønnhet og fruktbarhet. Afrodisiakum er et middel til å vekke eller øke libido, kjønnsdriften. I urtemedisinen er dette ofte planter som på en eller annen måte kan minne om en kjønnsdel. Et eksempel på dette er de testikkellignende knollene av orkideer som skulle ha en elskovsfremmende virkning. Andre afrodisiaka kan bygge på en annen tro, tradisjon eller at de inneholder andre «virksomme» stoffer.
Les mer her Afrodisiakum.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.