URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Sikori (Cichorium intybus)

LOKALNAVN

VITENSKAPELIG NAVN
Cichorium intybus L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Cikoria, vägvårta
Dansk: Cikorie
Islandsk: Sikoríu
Finsk: Sikuri

Engelsk: Chicory
Tysk: Wegwart

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Cichorium kommer av chio som betyr å gå, og chorion som er åker, dvs. opptrer som ugras. Artsnavnet intybus betyr innskåret. Det viser til formen på de grunnstilte bladene. Sikoriens store, himmelblå blomster lyser opp langs veiene utpå sommeren.

FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae), tidligere [Compositae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Flerårig, hardfør urt som tilhører kurvblomstfamilien (Asteraceae), har gulhvit, spoleforrnet rot, og opprettvoksende stengel som blir 50-60 cm høy.
Planten danner først en rosett av omvendt eggformete blad ved bakken. Midt i rosetten skyter senere opp en opptil meterlang og utsperret, forgrenet og mer eller mindre håret stengel som inneholder melkesaft og har uskaftete blad. De klart blå, sjelden hvite eller rosa blomsterkurvene har fem kronblader med taggete ender, den åpner seg bare noen timer midt på dagen. Blomstene lukker seg om natten eller i dårlig vær. Frukten er en nøtt.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juli-september.

UTBREDELSE
Ikke lenger vanlig. Tørre, solrike steder, langs jernbanelinjer, ved kornsiloer, åkerkanter, beitemark og særlig på veikanter. Sikori er svært lett å dyrke, den brer seg raskt og villig. Sikori finnes spredt på Østlandet nord til Fåberg, i kyststrøk og bare tilfeldig nord for Trondheim/Trøndelag. Spredt hist og her langs kysten nord til Harstad.

DYRKING
Sikori foretrekker dyp og nokså fuktig jord. Om våren sås den direkte på voksestedet.

INNSAMLING
Man samler inn røttene og den blomstrende urten, eventuelt bare blomstene. Røttene høstes som regel om høsten (på dyrkete planter først det andre året). Ved innsamling av urten tar man bare blad og blomster og svake stengeldeler. Det innsamlete materialet tørkes i et tynt sjikt uten å snus på et luftig og tørt sted. Røttene tørkes hovedsakelig ved kunstig varme ved 40-50’C. Ved tørkingen taper blomstene sin blåfarge.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Radix, Herba, Flores Cichorii, sikorirot og -blomster. Unge blader.
Alle delene av urten kan brukes, også saften, som har en bitter smak. Drogene er luktløse.

INNHOLDSSTOFFER
Sikoridroger inneholder cichoriin, det glykosidiske bitterstoffet intybin, cholin, eterisk (flyktig) olje, fet olje, harpiks, garvestoffer og andre stoffer.
I røttene finnes det også opplagsnæringen inulin, og i blomstene et blått anthocyaninfargestoff. Vitamin C. Røttene og bladene inneholder to sukkerarter; ulin og levulose.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Roten inneholder blant annet bitterstoffet intybin, opplagsnæringen inulin, flyktig olje og garvestoff.
Blomstene er farget av blått antocyanin. De unge bladene er rike på vitamin C. Til farmasøytisk bruk er det bare roten som blir anvendt. Stoffene i roten, spesielt bitterstoff, stimulerer fordøyelsen, appetitten, stoffskiftet og leverfunksjonen. De virker som avføringsmiddel og er svakt vanndrivende.
Planten ble også brukt ved gallesykdommer og ved nervøs utmattelsestilstand.

Det høye inulininnholdet i roten gjør at den er et godt diett- og legemiddel for sukkersyke.
Både røttene og bladene inneholder ulin og levulose, to sukkerarter som bedrer leverfunksjonen. Men de fleste medisinske egenskapene hos sikori skyldes bitterstoffene, som stimulerer alle fordøyelsesprosessene.

I magen har den peptiske egenskaper, og øker produksjonen av magesaft. Derfor er den bra ved oppblåst mage dersom man drikker uttrekk av sikori etter måltider i stedet for å ta en teskje bikarbonat. Dersom den tas før måltider, er den i tillegg en kraftig appetittvekker for både barn og voksne.
I leveren øker den gallesekresjonen (koleretisk virkning), som er nødvendig for fettfordøyelsen.
I tillegg aktiviserer den sirkulasjonen og demper belastningen på leveren.
Sikori aktiviserer også bevegeligheten i tarmen (avførende virkning). En kopp uttrekk av sikori på tom mage om morgenen, motvirker treghet i tarmen og forstoppelse. Den virker også som et mildt ormemiddel, som bidrar til å drive ut tarmparasitter.

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
– Stor næringsverdi, appetittvekkende, ved lever og miltlidelser, virker på stoffskiftet (inulin).
– Vanndrivende, bra for nyrene.
– Appetittmangel, slapp mage, oppblåst mage, treghet i galleblæren på grunn av dårlig funksjon i galleblæren, belastet lever, portal hypertensjon, forstoppelse og tarmparasitter (1, 2, 3).
Sikori har også en mildt urindrivende og blodrensende virkning, derfor anbefales den ved gikt og leddbetennelse (artritt).

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Sykdommer i lever og galleblære. 
Tarmsykdommer.

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

vg01
1. Salater. Rå sikoriblader, som er plukket før planten blomstrer, har en god, litt bitter smak.
 Tilbered en lekker salat av sikoriblader, løvetann og hvitløk. Som dressing kan brukes sitron og olivenolje.

vg01
2. Frisk juice. De som vil ha en sterkere effekt, kan drikke frisk juice av sikoriblader, presset gjennom et klede eller i en blender. De har en bitter smak, men den er en sterk appetittvekker. Ved appetittmangel anbefales et halvt glass før hvert måltid.

vg01
3. Uttrekk med 30 g friske blad og rot per liter vann. Drikk 2-3 kopper daglig, før måltidene som appetittvekker, og etter måltidene for å bedre fordøyelsen. For å utnytte de gode egenskapene av den stimulerende bitre smaken, må ikke uttrekket søtes.

OMTALE AV SIKORI
Kaffeesrtatning uten bivirkninger
Sikori kan drøye både kaffe og salat. Utpå sommeren pryder den veikantene med sine vakre, blå blomster.

Sikori er en gave til alle turgåere. Til utpå sensommeren pynter den himmelblå fargen til sikori opp langs grøftekantene og danner en flott kontrast til et gyllent landskap. Planten kan knapt overses, selv av mennesker som aldri har hørt om den. Den nærmest bønnfaller forbipasserende: «Plukk meg! Nyt
 meg!»
Sikori er en av de mest allsidige urtene som finnes, siden den i tillegg til de usedvanlige medisinske egenskapene også er en god kaffeerstatning. I tider hvor kaffe var svært kostbart, kunne denne beskjedne urten brukes. Nå ble den ikke spesielt høyt verdsatt, kanskje fordi den var billig og lett å få tak i.
«Sikori», uttaler noen nostalgisk. «Vi drakk den under krigen, da det ikke var kaffe å få».
 Det er interessant å merke seg at sikori, som var substituttet den gangen, var bedre enn originalproduktet kaffe.

Man mener at sikoridroger stimulerer fordøyelsen og stoffskiftet. De er blitt ordinert ved lever- og gallesykdommer og ved nervøs utmattelsestilstand.
Man kan lage en velsmakende salat av friske, unge blad.

Kultur og tradisjon
Sikori er en av våre aller eldste kulturplanter og blir omtalt i de tidligste egyptiske skrifter Papyrus Ebers fra 16. århundre f.Kr. I 1570 f.Kr. sendte dronning Hatsaput en ekspedisjon for å hente planter til nyttebruk og pryd ved tempelet i Luxor. Den kom hjem med blant annet sikori.
I den greske mytologien kan vi lese om solguden Apollon som ikke lenger ville se sin elskede, nymfen Klytia. Hun døde av sorg, men Apollon forvandlet henne til en sikori. Siden har Klytia holdt sine blå øyne åpne for å følge Apollon på himmelhvelvingen.
I folketroen er sikori en gammel trolldomsplante. En varietet med hvite blomster skulle kunne gjøre folk usynlige.
Blomsten på sikori vender seg alltid mot sola. Den åpner seg først ved åttetiden, bare i solskinn og i de varmeste timene. Kommer det en sky, tar det få minutter før blomsten lukker seg. I 16-tiden er den lukket igjen.
Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707-1778) brukte sikori i sitt solur Horlogium Florae, der blomstene på forskjellige planter åpner seg ulikt i løpet av dagen.
I Norge ble sikori dyrket i stor skala ved Trondheim på slutten av 1000-tallet. Nå finner vi planten spredt over store deler av Sør-Norge.

Folkemedisin
Grekere og romere dyrket sikori som en medisin- og salatplante, og den er beskrevet av den greske filosofen Theofrastos (ca. 372-287 f.Kr.). Planten er omtalt i nordiske legebøker tilbake til 1400-tallet.
Av bladene ble det laget frisk pressaft, te og avkok.
 Saften ble dryppet i betente øyne og mot svakt syn, og den kunne senke blodsukkernivået. Te skulle gi klarere hud og rense blodet. Avkok er blitt smurt utvortes mot gikt.

“Leverens venn”
Sikori var allerede kjent av de gamle egypterne, og Claudius Galen uttalte at denne urten var «leverens venn». Galen (130-200) var gresk lege, anatom og filosof og ble av mange betraktet som en av de mest innflytelsesrike legene gjennom alle tider, bare Hippokrates ble rangert over ham.

Andre opplysninger
De bitterstoffene som finnes i sikori er uskadelige, slik at drogen kan brukes også ved mage- og tolvfingertarmsår, blødninger o.l.
Til farmasøytisk bruk anvendes kun roten av den viltvoksende planten. Roten fra dyrkede sorter brukes til fremstilling av kaffesurrogat (sikorikaffe). Nært beslektet med sikori er endevie (Cichorium endivia L.), som dyrkes som grønnsak.
Den krever porøs, humusrik og forholdsvis fuktig jordsmonn på et solfylt, vindbeskyttet voksested. Den sås i begynnelsen av juli på voksestedet og høstes i oktober. De unge bladene er rike på C-vitaminer.

GASTRONOMI
Romerne brukte sikori som gåsefôr og kalte den gåseurt.
Helt siden den romerske historikeren Plinius (23-79) levde har de unge bladene vært brukt som salat. Den bitre smaken viser slektskap med julesalat og endivie.
Roten gir en noe bitter smak når den kokes i grønnsaksuppe.
Sikori-kaffe har sin opprinnelse i Nederland på 1700-tallet. Ren sikorikaffe er ingen nytelse, den smaker bittert karamell. Derfor ble den mest brukt til å drøye kaffebønnene. Men sikori har forekommet både som ren kaffeerstatning og til forfalskning av kaffe. I år 1800 importerte vi 400 kg tørkede sikorirøtter. I dag er sikori som kaffe historie, men temaet er nevnt i ett av versene i Traktementet, en gammel matvise fra Hedmark.

Sikorikaffe
For å lage ”sikorikaffe”, plukker man sikorirot om høsten. Deretter tørkes, ristes og males den. For bedre smak kan den blandes med malt.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.