URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Skjørbuksurt (Cochlearia officinalis)

LOKALNAVN
Iriksgras, finnmarkskål, kokleare, skjørbuksgras, skjørbuksgress, skjørbygress

VITENSKAPELIG NAVN
Cochlearia officinalis L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Skörbjuggsört

Dansk: Lægekokleare

Islandsk: Skarfakál

Engelsk: Scurvy-grass

Tysk: Löffelkraut

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Cochlearia kommer fra cochlear som betyr skje. Det viser til formen på de nederste bladene. Artsnavnet officinalis betyr at planten anvendes medisinsk. For lang tid tilbake var skjørbuk en svært alvorlig sykdom og ga navn til planten.

FAMILIE
Korsblomstfamilien (Brassicaceae), tidligere [Cruciferae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Skjørbuksurt blir opptil 30 cm høy. Planten har en skarp smak og en sennepslignende lukt.
Skjørbuksurt tåler streng kulde og overvintrer med blad i rosett. Disse er saftige, friske, grønne og spiselige hele året.

UTBREDELSE
Strandkanter og fugleøyer. Mest på havstrender fra Østfold til Finnmark, men den finnes ved kilder i fjellet til ca. 800 moh. Dyrkes.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Hele urten. Må brukes frisk (evt. dypfryst).

INNHOLDSSTOFFER
Inneholder svært mye vitamin C, i tillegg til andre stoffer som bitterstoff, garvestoff og butylsennepsolje.

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Skjørbuk, hvitflod, revmatisme. Hjerte- og nervelidelser, hemorroider. Som gurglevann mot munnbetennelse. Rik på vitamin C.

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK
Innvortes bruk
Hele urten, må brukes frisk (evt. dypfryst).
1. Te
2. Salat

OMTALE AV SKJØRBUKSURT
Før vi fikk kunnskap om vitamin C, og grønnsaker ble vanlige i kostholdet, var skjørbuksurt det beste midlet mot skjørbuk.

Folkemedisin
I 1450 ble skjørbuksurt omtalt for første gang i nordiske legeskrifter som et middel mot skjørbuk. Dette var en alminnelig mangelsykdom som følge av et ensidig kosthold. Det var spesielt vitamin C det ble lite av, og sykdommen førte blant annet til at en mistet tennene. Skjørbuksurt inneholder svært mye vitamin C, i tillegg til andre stoffer som bitterstoff, garvestoff og butylsennepsolje. Den siste ga en karakteristisk smak.
Den ble også brukt som gurglevann mot betennelser i munnen, hemorroider, kolikk, reumatisme, vårslapphet, som vanndrivende middel og mot hjerte- og nervelidelser.

GASTRONOMI
Skjørbuksurt ble samlet under blomstringen og mest brukt mens den var frisk. På Grønland, Island og Færøyene ble den saltet ned til vinterbruk. På 1600-tallet la folk nordpå skjørbuksurt i tønnevis til vinterbruk og solgte den sørover som finnmarkskål.
Folk i fattighus og fengsler hadde ensidig kost og fikk gjerne skjørbuk. Sjøfolk plukket blad langs kysten – det var lite frukt og grønnsaker til sjøs. Ikke før på begynnelsen av 1900-tallet fikk en kjennskap til vitaminer, og en fikk bukt med sykdommen.
Det ble laget en saft av planten som ble drukket som et forebyggende middel mot skjørbuk.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.