URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Skvallerkål (Aegopodium podagraria)

LOKALNAVN
Bygras, embetsmannskål grisekål, geitakål, gåselabb, hanefot, herremannskål, prestegårdsugras, prestekål, skaldergras, svenskekål, svinkål, tyskerkål, tyskål og tysskål

VITENSKAPELIG NAVN
Aegopodium podagraria L.

SYNONYMER

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

Svensk: Kirskål, Kers

Dansk: Skvalderkål

Islandsk: Geitakál
Engelsk: Ground elder

Tysk: Geissfuss

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Aegopodium kommer fra aix eller aigos som betyr geit, og podos, som betyr fot. Dette viser til bladformen, som også har inspirert norske lokale navngivere til navn som gåselabb og hanefot. Siden 1879 har skvallerkål hatt det latinske artsnavnet podagraria fordi den har vært brukt mot podagra, urinsyregikt. Vi vet ikke hvor gammelt eller stedbundet navnet skvallerkål er.

FAMILIE
Skjermplantefamilien (Apiáceae), tidligere [Umbelliferae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Kan bli meterhøy. Den er et plagsomt ugras, særlig i hager og parker. Planten er aggressiv og har et vitalt rotsystem.

UTBREDELSE
Næringsrik jord, som vi kan se av mange lokalnavn. På Østlandet nord til Sør-Fron og Trysil, og langs kysten til Finnmark.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER

INNHOLDSSTOFFER

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV SKVALLERKÅL

Fra rotugras til mat
Skvallerkål er et besværlig rotugras på god jord, og ikke minst i småhager. Om våren kan skvallerkål komme litt til nytte i suppe og stuing.

Folkemedisin
Skvallerkål inneholder blant annet flyktig olje og vitamin C. Planten ble brukt ved vansker med fordøyelsen og ved blærelidelser. Hakkede blad ble lagt i omslag og skulle lege sår og stoppe giktsmerter.

Annen bruk
Den danske forfatter og kunstner Karen Blixens brukte skvallerkål i sine sommerdekorasjoner på Rungstedlund. De fine, hvite blomsterskjermene var en vesentlig del av den ellers gule midtsommerbuketten.

GASTRONOMI
Urkost
I middelalderen ble skvallerkål dyrket av munkene og i urtehager. Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707-1778) skrev at bladene ble kokt, jo yngre, desto bedre, sammen med andre grønnsaker eller som egen grønnsakrett. Unge, lysegrønne skudd kan kokes hele som asparges. Unge blader er utmerket til salater, og hakket opp kan de brukes i supper, stuinger og ulike ovnsretter. Under krigsårene 1940-1945 ble skvallerkål mye brukt. Med alderen får bladene en besk smak. Bladene kan også tørkes til te.

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.