URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Svarthyll (Sambucus nigra)

LOKALNAVN

VITENSKAPELIG NAVN
Sambucus nigra L.

SYNONYMER
NAVN PÅ ANDRE SPRÅK

banner_bg_1

NAVN

FAMILIE
Svarthyll har tidligere vært ført til kaprifolfamilien (Caprifoliaceae), men er i siste utgave av Lids flora plassert i Moskusurtfamilien (Adoxaceae)

BOTANISK BESKRIVELSE
Svarthyll er en 5-10 meter høy busk/tre som tilhører kaprifolfamilien (Caprifoliaceae), med store blader; hvert av dem består av fem eller syv bredt lansettformede, sagtannede blader.
Blomstene, som har en karakteristisk lukt, sitter i flate skjermlignende blomsterstander ytterst på grenene. Frukten er en bærlignende (små), glinsende svart eller lilla steinfrukt med blårød saft. Blomstringstid juni-juli.

BLOMSTRINGSTID
Blomstringstid juni-juli.

UTBREDELSE
Dyrkes. Forvillet fra hager i kyststrøk fra Oslo-området til Molde. Mest på Vestlandet, men nokså sjelden.

DYRKING
Trives på nesten all slags jord, men best på fuktig, humusrik jord.

INNSAMLING
Man samler inn blomstene (hele blomsterstanden eller enkeltblomstene uten skaft), de modne fruktene med eller uten skaft og de unge bladene med skaft. Blomsterstandene skjæres av i tørt vær, henges opp på en snor og tørkes omhyggelig. Under det opphengte materialet kan man legge et rent, hvitt papir for å kunne ta vare på blomster som faller ned. Blomster uten skaft (de må knipes av rett etter innhøstingen) tørkes langsomt ved opptil 45’C. De tørre drogene oppbevares i tette krukker, godt beskyttet mot lys og fuktighet.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER
Flores, Fructus, Folia Sambuci, svarthyllblomster, -frukter og -blad. Blomstene, bærene, blader, og basten (det innerste laget av barken). Svarthylldroger har en eiendommelig lukt og smak.

INNHOLDSSTOFFER
Svarthylldroger inneholder glykosidene sambunigrin og rutin, eterisk olje (hovedhestanddeler terpener), slim, harpiks, sukker, pektin, cholin og andre stoffer. Fruktene inneholder dessuten mye fargestoff, organiske syrer og andre stoffer.

Blomstene, som oftest brukes i fytoterapi, inneholder mineralsalter (spesielt kaliumnitrat), flavonglykosider (rutin og quercetin), og organiske syrer, som gjør at de virker svette- og urindrivende, blodrensende og betennelsesdempende. Innholdet av slimstoff gjør at de også virker mildt avførende.

EGENSKAPER OG VIRKNING
Svarthyllblomstene er et av de beste svettedrivende og blodrensende
midlene man kjenner, og anbefales ved alle typer febertilstander, spesielt følgende:

  • Katarr, forkjølelse og influensa, på grunn av den svettedrivende og blodrensende virkningen og også for å lindre hoste (1).
  • Barnesykdommer med utslett. Mot meslinger, vannkopper og skarlagensfeber. Den svettedrivende effekten hos svarthyll bidrar til utskillelse av giftstoffer (toksiner), og virker febernedsettende (1).
  • Halsbetennelse. Ved munnskylling og gurgling virker uttrekk av svarthyllblomster effektivt ved betennelse i hals, munn og mandler (7).
  • Hudlidelser. Mot furunkler, eksem, kviser og andre hudlidelser, vil vask med uttrekk av svarthyllblad ha god virkning (5, 6).
  • Betennelse i øyets bindehinne/øyekatarr (konjunktivitt). Legg kompresser på øyet og/eller skyll det med uttrekk av svarthyllblomster (2).

Bladene hos svarthyll har samme egenskaper som blomstene, men uttrekket fra dem er mindre behagelig på grunn av den sterke duften (2).

Basten, det vil si laget under neveren, virker avførende og urindrivende. Den har vært brukt siden oldtiden mot væskeansamling lokalt eller i hele kroppen, og også mot ascites (bukvattersott) (3).

Bærene hos svarthyll inneholder organiske syrer, sukker, C-vitamin og et cyanogent glykosid (sambunigrin), hvor man er usikker på giften, men som er ufarlig om den tas i moderate mengder. På grunn av sammensetningen av virkestoffene virker svarthyll styrkende og avførende (4).

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER
Uttrekk av blomst og blad ved katarrer, hoste, og den er fin som febernedsettende middel. Styrker sentralnervesystemet. Te av bladene virker urindrivende, og te av barken virker lett avførende.

ØVRIG MEDISINSK BRUK
Øre-, nese- og halssykdommer. Hudsykdommer. Tarmsykdommer. Øyesykdommer.

TILBEREDELSE OG BRUK

Innvortes bruk

vg01

1. Uttrekk av blomstene, med 20-30 g per liter vann. Drikk 3-5 kopper varmt uttrekk daglig.

vg01

2. Uttrekk av bladene, med 10-15 g per liter vann. Drikk 3-5 kopper daglig.

vg01
3. Avkok, med 70-100 g bast (innerste laget av barken) per liter vann. Drikk tre kopper daglig.

vg01
4. Bærene kan spises friske, men fås som ekstrakt, salt og i tablettform.

Utvortes bruk

vg01
5. Kompresser fuktet med konsentrert uttrekk av blomster (50-60 g per liter).

vg01

6. Vask det aktuelle hudområdet eller skyll øynene med konsentrert uttrekk.

vg01

7. Munnskylling eller gurgling med uttrekk som nevnt over.

OMTALE AV SVARTHYLL
Et godt middel mot feber og forkjølelse

Svarthyllbærene har vært spist av mennesker siden oldtiden, selv om bladene kan ha en svært ubehagelig lukt.

Bruk
Blomsterdrogen kan brukes som svettedrivende middel ved febersykdommer, først og fremst forkjølelse. De unge bladene menes å ha stoffskiftestimulerende virkning og inngår ofte i urtekurer mot vårslapphet. Fruktsaften har vist seg virkningsfull mot nevralgiske smerter. Svarthyll anvendes også i næringsmiddelindustrien.

FORVEKSLINGSARTER
Svarthyll må ikke forveksles med andre Sambucus-arter eller med vekster som har lignende blomster og frukter.
Lignende arter som sommerhyll (Sambucus ebulus L.) hvor blomster og blader har samme egenskaper som svarthyll, men bærene er giftige.
Her er noen detaljer som kan hjelpe deg å skille dem fra hverandre:
– Svarthyll er en busk/tre med vedet stamme og greiner, mens sommerhyll er en staude (som en urt).
– Svarthyll har fem eller syv nerver i hvert blad, mens sommerhyll har elleve eller flere.
– Bærene hos svarthyll henger når de er modne, og er opprettvoksende hos sommerhyll.
– Duften av svarthyll er ikke så sterk og ubehagelig som hos sommerhyll.

ADVARSEL
Planten er giftig i større mengder. Spis aldri svarthyllbær i store mengder, for de kan gi kvalme og fordøyelsesproblemer.
 Rå svarthyllbær er giftig. Mesteparten av giften sitter i de små kjernene, slik at man kan bli ganske dårlig ved å tygge dem i stykker. Ved koking forsvinner imidlertid giften.

LITTERATUR
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.