Tørking kan foregå på flere måter, enten ute eller inne. I vårt fuktige klima er det ofte vanskelig å tørke dem ute, så det er en fordel om en har et tørt loft eller et annet rom hvor tørkingen av urtene kan foregå. Ellers kan man også tørke dem i stekeovnen.
Tyskeren Flück sier om temperaturen at den alminnelige regel er at planter som inneholder eteriske oljer må tørkes ved 20 – 40 grader, mens de fleste andre kan tørkes ved en temperatur mellom 50 og 80 grader. Mellom 50 og 70 grader får man imidlertid de beste resultatene av virksomme stoffer.
Ved all slags tørking bør plantedelene legges i så tynne lag som mulig for at selve tørkeprosessen ikke blir altfor lang. En bør også huske på at tørkingen av plantene bør skje umiddelbart etter at de er plukket, ellers blir de virksomme stoffene i urtene ødelagt.
TØRKING
Tørking er den enkleste og mest anvendte metoden for å få plantematerialet til å holde seg. Tørkingen bør påbegynnes så fort som mulig. Kunstig varme, f.eks. tørkeskap, anvender vi mest når vi skal tørke større mengder materiale. I alminnelighet skjer tørkingen ved naturlig varme i egne tørkeskjul eller i låver o.l. Av og til kan det være fordelaktig med en kombinasjon av naturlig og kunstig tørking.
Tørkeplassen må gjøres ferdig før innsamlingen og vi høster bare så mye plantemateriale som det er plass til på tørkeplassen. Det innsamlete materialet må ikke bli liggende ute, men legges til tørk med en gang. Ellers vil vi ikke oppnå den foreskrevne kvaliteten, og verdifullt innhold kan forandres eller ødelegges.
Tørke-rommet må ikke være fuktig, og det må beskyttes mot regn, dugg og annen fuktighet. Det skal videre være rent, og støv, røyk, sot eller skarp, gjennomtrengende lukt må ikke få slippe til. Dessuten må det sørges for effektiv og stadig ventilasjon. Tørkingen skjer prinsipielt på et skyggefullt sted, eller i alle fall beskyttet mot sterk sol.
Før tørkingen må det innsamlete materialet ses grundig gjennom og befris for mindreverdige deler, forurensinger og andre fremmede innslag. Tykke deler, fremfor alt grovere underjordiske plantedeler, kløves på langs med en kniv, hakkes i småbiter og skrelles eventuelt.
Ulike planteslag eller plantedeler må ikke tørkes sammen. Ved tørkingen brer vi plantematerialet i et tynt lag på et underlag av rent, tørt og luktefritt papir. Trykket papir (aviser og tidsskrifter) må ikke brukes. Blyforbindelsene i slikt materiale kan ha skadelig virkning. Vi må heller ikke pakke inn droger i slik papir.
Ved en større innhøsting anvendes egne tørkeskuffer. For å spare plass setter vi dem oppå hverandre og gir dermed luften tilgang fra alle sider. En tørkeskuff består av en enkel treramme med en bunn av et grovmasket nett av tøy eller rustfrie ståltråder.
Blad, blomster og spede urter bres ut i tynne lag. De skal ikke snus under tørkingen, mens grovere og bladrike urter vendes om. Langstilkete urter, røtter og jordstengeler kan henges opp til tørk i en bunt. Frukter og frø legges i tynne lag ved tørkingen og ettertørkingen, og de vendes om flere ganger. Vi må passe på at fruktene og frøene ikke mugner.
Tørkingens lengde beror på luften, temperaturen og plantematerialet (fuktighet, struktur og annet). Tørr luft må kunne komme til fra alle kanter. Temperaturen bør være 30-40’C. Ved tørking av røtter og bark kan den være høyere.
Planter som inneholder eteriske oljer tørkes ved maksimum 35’C. Ved fuktig og kjølig vær, særskilt om høsten, skal materialet tørkes og ettertørkes ved kunstig varme i egne rom (små mengder kan tørkes i ubebodde beboelsesrom).
Ved altfor langsom naturlig tørking risikerer vi at drogene mugner eller avfarges. Tørkingsperioden for blad-, urte- og blomsterdroger er 3-8 dager om sommeren, om våren og høsten 1-2 uker. For røtter og kjøttfulle frukter er den om sommeren ca. to uker, eventuelt lengere og om våren og høsten 3-4 uker.
Drogen er først skikkelig tørr når den lett brekker. Bladdroger skal kunne rasle. På urtedroger brytes bladene lett av. Røtter må lett kunne la seg bryte. Frukter må være harde.
Ved tørkingen taper planten vekt, alt etter vanninnholdet. I håndbøker og prislister står inntørkingsforholdet for hver droge. Dette angir forholdstallet mellom vekten av en bestemt mengde innsamlet friskmateriale og vekten på drogen etter tørkingen. Bark taper i gjennomsnitt ca. halvparten av sin opprinnelige vekt, røtter to tredjedeler, urter tre fjerdedeler, blad fire femtedeler, blomster fem sjettedeler, kjøttfulle frukter seks sjuendedeler og frø omkring en femtedel.
Ved tørkingen endrer plantene av og til lukt, form, utseende og farge. Som regel skjer også visse forandringer i sammensetningen av innholdsstoffene. På riktig tørkete droger stiller vi vanligvis det kravet at de skal beholde opprinnelig farge, utseende og lukt. Dette gjelder fremfor alt blomster, som derfor må tørkes særdeles forsiktig og raskt. Dersom de avfarges, blir drogen verdiløs.
LITTERATUR
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.
