URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Turt (Cicerbita alpina)

LOKALNAVN
Bjønnaleike, bjønnatokn, bjønnegras, bjønnemette, bjønntort, bjørnturt, folktortna, grisgras, kirkesølv, sautortel, taort, torsna, tort, tortne, tryft, turte og turtne

VITENSKAPELIG NAVN
Cicerbita alpina (L.) Wallr.

SYNONYMER

Lactuca alpina (L.) A. Gray
Mulgedium alpinum (L.) Less.
Sonchus alpinus L.

NAVN PÅ ANDRE SPRÅK
Svensk: Torta, älgkål

Dansk: Turt
Engelsk: Blue snowthistle
Tysk: Alpenmilchlattich

banner_bg_1

NAVN
Det latinske slektsnavnet Lactuca kommer av lactatus, som betyr gir melk. Artsnavnet alpina betyr fra Alpene. Det norske navnet turt er gammelt, men opprinnelsen er ukjent. Turt finnes i mange stedsnavn, for eksempel; Bjønnturthøle, Tortnli, Tryftebakken, Turtagrø, Turtdalen og Turthaugen.

FAMILIE
Kurvplantefamilien (Asteraceae), tidligere [Compositae]

BOTANISK BESKRIVELSE
Turt blir ofte mannshøy. Stengelen er tykk og med sprø, saftig marg. Rotstokken forgrener seg, og planten kan dominere store arealer.
 Da ser vi den staselige stauden med blåfiolette kurver i turliene på lang lei.

UTBREDELSE
Vanligst i fjellbjørkeskogen, der den vokser på fuktige, skyggefulle steder. Hele landet, på Fillefjell til 1460 moh.

DROGE/ANVENDTE PLANTEDELER

INNHOLDSSTOFFER
Inulin.

EGENSKAPER OG VIRKNING

BRUKES VED FØLGENDE HELSEPLAGER

ØVRIG MEDISINSK BRUK

TILBEREDELSE OG BRUK

OMTALE AV TURT
For våre forfedre var turt en grønnsak som stilkselleri. For bjørn er turt en lekkerbisken den dag i dag.

Kultur og tradisjon
Turt er lite brukt i folkemedisinen. Den er heller ikke beskrevet i medisinsk og kjemisk litteratur, og innholdet av stoffer og virkning er derfor lite kjent. Men vi vet at roten inneholder inulin som opplagsnæring.

Annen bruk
Turt har vært brukt som tobakkerstatning, sogar mot astma. Presten og botanikeren Hans Strøm skrev i 1762 at på Sunnmøre bruges Turt at nogle Bønder at tygge paa som Tobak, meest for at fordrive Søvn medens de er i Kirken.
Blomsten til turt åpner seg kl. 07.00 og lukker seg allerede kl.12.00. Dette passer med tiden for gudstjeneste, og turt har derfor lokalnavnet kirkesøvn. Den svenske botanikeren Carl von Linné (1707-1778) skrev; Turt vakar. Linné hadde både turt og sikori i sitt solur Horlogium florae. Se mer om soluret i kapitlet om sikori.

Der kvann og turt vokser, er det også godt beite. Turt regnes som en av våre beste beiteplanter, med lokalnavn som sautortel og grisgras. På Tynset ble det sagt: Gje meg kvann og tort, skal eg mjølke fort. Kua liker turt, men melka kan få stygg smak. Turt ble derfor brukt mest til gris og noe til sau.
 Også ville dyr som elg, hjort og bjørn beiter turt. Lokalnavnene bjønnaleike osv. forteller at turt er god mat for bamsen. Det kan lukte bjørnemøkk i bestand av turt.

GASTRONOMI
Turt har hvit melkesaft og smaker beskt og bittert i retning av sikori og løvetann. Planten har lenge blitt brukt som grønnsak, salat, suppe og stuing. Den ble spist rå, ristet, stekt, kokt, syltet eller saltet. Stenglene minner om stilkselleri, og barn kalte turt vill rabarbra. Stekt marg av stilkene ble regnet som en delikatesse. Unge skudd var fristende, særlig for gjetergutter. Samene kokte grøten gompa av turt, gompagras, reinsmjølk og syre. Gompa var holdbar utover vinteren. Slik grøt ble også laget på Vestlandet.
Presten Christen Jenssøn skrev i 1646 at den giffuer Appetitt til Mad oc er god fjor den som haffuer Modsott (slapphet, anemi).

LITTERATUR
– Skard, Olav: Ville vekster, røtter i kulturhistorien. Oslo, Landbruksforlaget, 2003.