URNATUR // NATURENS SPEKTRUM

Urteteer

Urteteer lages ved at plantene får trekke i vann. Dette er den mest vanlige metoden ved tilberedning av medisinske urter. Vann er et fantastisk og svært alminnelig løsningsmiddel, og det er derfor ideelt å bruke til uttrekk av plantenes virkestoffer.

En hver teblanding inneholder som regel, en eller flere hoveddroger og i mindre mengder såkalte støttedroger som forsterker hoveddrogens legende kraft.
Oftest gis blandingen en tilsats av ytterligere andre droger som ikke behøver å ha noen medisinsk effekt, men som forbedrer smaken, lukten eller utseendet på urteteen.
Som slike tilsatsdroger, anvendes for det meste aromatiske urter, f.eks. peppermynte. Drogene tilberedes først på vanlig måte, d.v.s. oppskjæres, knuses eller rives, siden blandes de godt i de foreskrevne mengdeforholdene.

En urtekur bør ikke vare lenger enn tre måneder, og hvis man er i tvil om dosering, så er det bedre å bruke tynne teer. Det er også viktig å følge Kneipp’s råd om å drikke teen «dietisk», dvs. å drikke den langsomt i små slurker.

Urteteer er mest til innvortes behandling, men kan også brukes i kompresser, som øyedråper, lotion o.a. (se avsnittet “Bruksmetoder“).

Urteteer er resultatet av effekten vannet har på planteproduktene.

PLANTEDELER/DROGER
Til fremstilling av teblandinger bruker vi, om ikke noe annet foreskrives, grovt oppskårne blomster, blad eller barkbiter, middelsgrovt skårne urter og fint oppdelte røtter, jordstengler, frukter og frø. Nytillagete teblandinger må ikke blandes med gamle.
Teblandinger må ikke inneholde deler av giftplanter. Planter som i større mengder kan ha skadelige virkninger, må benyttes med stor forsiktighet.

TILBEREDELSE
Den enkleste og vanligste måten å tilberede medisinplanter eller droger er den gamle og velkjente urteteen, d.v.s. et ekstrakt av de vannløslige stoffene i medisinplanten. Alt etter plantens stoffinnhold tillages urteteene på forskjellig måte. Noen stoffer, som eteriske oljer, er flyktige ved høyere temperaturer. Andre, slik som slimstoffer og stivelse, ødelegges ved lengere tids koking. Igjen andre, som f.eks. garvestoffene, trekkes først ut av drogene etter meget lang koking. I alminnelighet tillages urteteen som avkok eller infusjon.

Urteteer er altså resultatet av effekten vannet har på planteproduktene. Resultatet er avhengig av metodene som brukes:

DEKOKTUM, eller avkok
Avkok brukes vanligvis når det lages uttrekk av plantenes harde plantedeler (røtter og frø), noe som krever lengre koking for å frigjøre de aktive virkestoffene. Disse kokes da fra 1/2 time og mer, alt etter hvilken plante det er.
Det er en ulempe med avkok: Noen av de aktive virkestoffene kan forringes på grunn av den lange koketiden.

Avkok (dekokt) lager vi av underjordiske og harde overjordiske plantedeler (bark, ved, frø og frukter), men også av urtedroger som inneholder garvestoffer, kiselsyre eller andre ikke-flyktige, tungtløselige forbindelser. Alt etter løseligheten lar vi drogen koke i vann fra 5 til 30 minutter, der vi erstatter den vannmengden som fordamper, og til slutt siler av de faste produktene.

Oppbevaring av avkok
Etter koking kan avkok oppbevares lengre enn uttrekk, spesielt om det skjer på et kjølig sted. Da kan det holde seg i flere dager, men det beste er å bruke det i løpet av en uke.

INFUSUM, eller infusjoner/uttrekk
Infusjoner/uttrekk tilberedes hovedsakelig av myke og skjøre plantedeler (urter, blader og blomster, blomsterklaser og stengelknopper), da blir mange virkestoffer trukket ut uten at de gode egenskapene forringes. De virksomme stoffene ødelegges eller fordunster ved koking.
Først gjennomfuktes drogen lett, siden helles kokende vann over og urteteen skal stå og trekke i 5 til 15 minutter i en tildekket porselens- eller glasskanne. Til slutt siles teen gjennom en duk eller en rustfri sil.

Her skal man altså bare trekke teen uten å koke den, for hvis man koker den, ville mange av de flyktige plantestoffene gå tapt.
a) 1/2 – 1 liter vann (kokende) tømmes over to spiseskjeer urter. Trekkes i 10 – 20 minutter under lokk og siles.
b) 1/2 – 1 liter vann med to spiseskjeer urter i trekkes natten over. Før bruk oppvarmes vannet til kokepunktet, og trekkes deretter 10 – 20 minutter under lokk og siles. Teen skal ikke koke.

Oppbevaring av uttrekk
Som regel kan ikke uttrekk oppbevares i mer enn 12 timer. Tilbered det om morgenen og drikk det utover dagen. Er det varmt i været, bør det oppbevares i kjøleskap. Uttrekket kan varmes opp, men ikke koke igjen. Man bør ikke drikke uttrekk som er mer enn 24 timer.

MACERATION, eller maserasjon
Metoden med maserasjon/kaldt ekstrakt brukes for å trekke ut aktive bestanddeler i en plante eller deler av den. For mange planter er det bedre å la dem ligge og trekke en tid i kaldt eller varmt vann. Man trekker da ut stoffene langsomt, og på en riktig måte. Da trekkes plantedelene i romtemperert vann (alkohol og olje kan også brukes). Kaldt ekstrakt lages ved at plantedelene får trekke etter at de er knust eller malt.

Droger med slim som viktigste aktive stoff masereres. Maserasjon eller kaldtvanns-ekstrahering innebærer at de virksomme stoffene trekkes ut av finfordelte droger ved romtemperatur (15-25’C) i flere timer, eller til og med dager.
Det er viktig at man ikke bruker aluminiumskar når man koker eller trekker urtene. Bruk helst emalje eller rustfritt stål.

Oppbevaring av kaldt ekstrakt
Kaldt ekstrakt kan oppbevares opptil en måned, spesielt når det er brukt alkohol eller olje i stedet for vann.

Kaldt ekstrakt med olje
Fyll krukken med den plantedelen som skal brukes til kaldt ekstrakt, og dekk det med olje, helst olivenolje. La det trekke l flere dager eller uker, avhengig av planten.
Slik kan man lage mange forskjellige oljer, for eksempel med arnika, lavendel, laurbær osv. Disse oljene blir benyttet overalt på huden. Slik blir de bløtgjørende egenskapene kombinert med virkningen til den spesielle planten.

KOMBINERT TILBEREDELSE
For på beste måte å kunne tilgodegjøre seg alle de aktive stoffene i urteblandinger som inneholder ulike forbindelser, kombinerer vi tilberedningsmåten.
Således tilbereder vi teer som inneholder både slimstoffer og aromatiske forbindelser gjennom en kombinasjon av maserasjon og infusjon. Vi lar plantematerialet først få stå og trekke i halvparten av den foreskrevne vannmengden ved romtemperatur i minst 30 minutter. Deretter siler vi det av, heller det så over den faste bestanddelen med samme mengde kokende vann, og lar dette igjen stå og trekke. For å unngå å tape de aromatiske forbindelsene og garvestoffene i andre teblandinger kombinerer vi infusjon og avkok. Plantematerialet overhelles kokende vann som tilsvarer halvparten av den foreskrevne vannmengden. Dette skal stå og trekke og siles av. Deretter kokes den faste bestanddelen med samme mengde vann.

Etter den kombinerte tillagingen blandes de to ekstraktene. På lignende måte går vi frem ved tilberedning av teer med urteblandinger som inneholder både harde og myke plantedeler. I dette tilfellet kan vi godt tilberede teen som avkok. Vi må da bløtgjøre de harde plantedelene først og de myke noe senere. Ellers kan de sistnevnte bli kokt for lenge. For øvrig skal vi før bruken alltid røre godt om i urteblandingen slik at tunge og lette deler blir jevnt fordelt.

EN ELLER FLERE PLANTER I URTETEEN?
En blanding av forskjellige planter i samme urtete, kan ha positiv effekt hvis kombinasjonen av plantene er god i forhold til deres kjemiske sammensetning og egenskaper. Men når blandingsforholdet ikke er riktig, kan man miste de medisinske virkningene.

Ved blanding av forskjellige planter, kan hver og en av dem kunne gi uønskede effekter (ubehagelig smak, fordøyelsesbesvær). Men, det er ikke alltid nødvendig å blande planter. En plante, så lenge den brukes riktig, kan gi bedre effekt enn en dårlig kombinasjon av flere.

UTSTYR
Ved tilberedning av urteteer bruker vi kjeler av rustfritt materiale (uskadet emalje, glaserte leirkrukker o.l.). Den ferdige urteteen helles i glass- eller porselenskopper. Den må ikke komme i berøring med jern eller andre metaller, da dette kan ødelegge de aktive stoffene. Oppbevaringskrukker for urtete må alltid holdes tette.

BEST NYLAGET
Te er best nytillaget. Dersom man drikker urtete flere ganger om dagen, kan man lage til hele dagsbehovet på en gang, og fylle det på en termos. Den må holdes tett tillukket slik at de aktive stoffene ikke ødelegges eller forurenses med støv. Riktig tillaget te er klar med svak farge i gult, grønt eller rødt.

DOSERING AV URTETEER
Det kreves som regel ingen nøyaktig dosering når det gjelder urteteer slik som med medisiner. På grunn av den høye toleransegrensen som gjelder for de fleste av dem, er det ikke behov for beregning av nøyaktig vekt av plantene som skal brukes til urtete, og heller ikke mengden som drikkes.

I den spesielle analysen av hver plante, forteller vi utførlig om dosene.
Men den vanlige regelen er at for en voksen person er dosene følgende:
Uttrekk: 20-30 gram tørre planter per liter vann, som er ca. en teskje (2 g) per kopp vann (150 ml).
Avkok og kalde ekstrakter: 30-50 gram per liter vann.
For en voksen person er det vanlig å drikke 3-5 tekopper daglig (150 ml per kopp).
Her oppgis alltid mengdene i tørre planter, hvis ikke annet er nevnt. Når det brukes friske planter, må mengdene ganges med tre eller fire for å få samme effekt som med tørre planter.

Av ett gram droge får vi som regel 10 g te, og dersom det dreier seg om slimdroger, 20 g. Dette innebærer at vi beregner en teskje (1,5-2,5 g), eventuelt opp mot en spiseskje (ca. 5 g) tørt plantemateriale pr. kopp vann (ca. 1,5 dl).
I husholdningen beregner vi pr. tekopp vann (ca. 2,5-3 dl) én til to spiseskjeer tørket plantemateriale alt etter drogens art.

Dosering av urteteer

Mengde Tørre blomster Tørre røtter*
En teskje = 5 ml 1 g 3 g
To teskjeer = 10 ml 2 g 5 g
En spiseskje = 15 ml 4 g 10 g
En klype = 2 ml 0.5 g 1.5 g
En håndfull = 20 ml 5 g 12 g

* Cirka-mål

Etter alder reduseres drogen til halvparten eller en tredjedel for barn. En hel strøken spiseskje anses for å tilsvare 3 til 5 g tørkete blomster eller blad, 6-10 g røtter eller ved, 5 til 10 g frø eller gjennomsnittlig 5 g teblanding.

Om ikke noe annet blir forordnet, drikker man urtete som medisin, lunken eller varm og vanligvis usøtet. Alt etter sykdom og teson drikker man på tom mage én gang daglig (1 til 3 dl) eller flere ganger (1/2 til 1/4 l).

Dosering til barn
Urteteer til barn er mindre konsentrert (mindre mengder urter), eller de kan tilberedes med samme konsentrasjon, men drikkes i mindre mengder. Doseringen til barn reduseres proporsjonalt med alderen.

  • Skolealder (6-12 år): Halvparten av voksen dose.
  • Førskolealder (2-6 år) En tredjedel av voksen dose.
  • Barn opp til 2 år: Fra en fjerdedel til en åttendedel av voksen dose.
    Barn må aldri få te av planter med giftstoffer.

NÅR OG HVORDAN SØTE URTETEER
Det er bedre å drikke urteteer usøtet, men noen teer må tilsettes søtstoff.

  • Når plantene har ubehagelig smak.
  • Når barn drikker urteteer. Unntaket er når teen tas mot tarmparasitter. I slike tilfeller skal det ikke tilsettes søtstoff, for sukker og honning øker veksten av parasitter.
  • Når urteteene tas av rekonvalesenter eller svake pasienter.
  • Appetittvekkende urteteer bør ikke søtes, for sukker kan dempe sultfølelsen. Personer med diabetes bør også unngå sukker i teen, og heller bruke kunstig søtningsmiddel.
  • Honning egner seg best som søtstoff i urteteer. Den kommer fra blomster, og i tillegg til sukker, inneholder den mineraler og vitaminer med høy næringsverdi. Honning kan erstattes av brunt sukker, melasse (et biprodukt under produksjon av sukker) eller lønnesirup, som også er rik på mineraler og vitaminer, og har bedre egenskaper enn raffinert sukker

FOLKEMEDISIN
Nedenfor følger noen oppskrifter som angir den vanligste bruken av urtereer.
Urindrivende te tas flere ganger om dagen.
Apetittvekkende, galledrivende og fordøyelsesbefordrende teer inntas som regel tre ganger om dagen. En dl 15-30 minutter før måltidene.
Kretsløpsstimulerende teer, slik som de som tas mot åreforkalkning, høyt blodtrykk og visse kvinnesykdommer, drikker man slurkvis før maten.
– Teer med smertestillende eller stoppende virkning tar man etter behov en gang daglig i måtelig mengde (ca. 1 dl).
Avførende og mageregulerende teer inntas varme i små porsjoner om kvelden eller morgenen på tom mage.
– Teer mot innvoldsorm søtes ikke. Man drikker dem før man legger seg og følgende morgen på tom mage (total faste i mellomtiden er absolutt nødvendig).
– Teer mot hoste søtes og drikkes varme én gang daglig, helst om kvelden.
– Teer med antirevmatisk virkning drikkes varme, sukrete eller usukrete om kvelden; de forårsaker økt svetting.
Svettedrivende teer sukres vanligvis. Man drikker dem til sengs så varme som mulig.
Nerveberoligende teer drikkes varme etter behag, og om de gis mot søvnløshet tas de om kvelden. Man kan sukre dem.

OGSÅ SOM NYTELSESMIDDEL
Urteteer behøver ikke bare brukes som legemidler, de kan også drikkes som nytelsesmiddel i den daglige husholdning. En god te her er f.eks. en blanding av tørkete appelsinskall (som skylles grundig før tørking) og blad av jordbær, bringebær og bjørnebær. Urteteer for daglig bruk drikkes i likhet med styrkende, vitaminrike teer alltid nytillagete og sukrete til maten.

Teposer
Mange planteprodukter selges i teposer. Plantene er da malt, og en viss mengde puttet i poser som fungerer som tesil. Bruken er svært enkel.
1. Legg posen i en kopp eller et glass.
2. Hell kokende vann over.
3. La teen trekke noen minutter i kopp eller glass, som dekkes med et lite fat eller annet.

INDIVIDUELL VIRKNING
Urteteer anses for å ha en individuell virkning, altså ikke alltid den samme effekt for alle mennesker. Vi bør derfor ikke drikke urteteer ubetenksomt og heller ikke venne oss til en bestemt blanding. På den annen side må en te drikkes regelmessig for å ha den ønskete virkningen. Sammensetningen av urteteen, særlig den som skal erstatte den vanlige teen, kan vi iblant endre for å oppnå en så allsidig virkning som mulig. Helseteer bør man imidlertid ikke drikke uten først å ha snakket med legen. Dette er absolutt påkrevet når det gjelder hjerte- og nyresykdommer, liksom ved sykdommer som krever kontroll av det daglige væskeinntaket.

LITTERATUR
– Høiland, Klaus: Naturens legeplanter. Tøyen, Hjemmet A/S, 1978.
– Johnsen, Bjørn Inge: 50 Norske medisinske planter. Oslo, Themis forlag, 1983.
– Pamplona-Roger, George D.: Frisk av urter. Røyse, Norsk bokforlag, 2007.